Hopp til innhold
Fagartikkel

Fellesskap og gjenreising

Etter 5 år med krig ble gjenreisingen av landet en felles oppgave for alle i Norge. Med Gerhardsen-regjeringen i spissen ble boligbygging og industrisatsing viktige prioriterte oppgaver, gjerne med staten som sentral pådriver.

Arbeiderpartiet fra 1945

Et tverrpolitisk samarbeid mot okkupasjonsmakten skapte grobunn for det såkalte Fellesprogrammet sommeren 1945. De politiske partiene sa seg enige i at gjenreisning av landet ble første prioritet, og bidro sterkt til å dempe de politiske motsetningene som fantes i Norge. Ved det første frie valget høsten 1945 vant Arbeiderpartiet flertall på Stortinget. Med folket i ryggen kunne Arbeiderpartiet gjennomføre gjenreising av landet.

Lydklipp: Einar Gerhardsens regjeringserklæring i Stortinget 1945 (NRK Skole 5:00).

Gjenreisning

Mange byer var blitt bombet under krigen, og ødeleggelser preget hele Finnmark og Nord-Troms. Praktisk talt alle hus, låver, kirker, skoler, bedrifter og annen infrastruktur var ødelagt eller ute av funksjon. I statsminister Einar Gerhardsens egne manuskripter november 1945 kommenter han Finnmark-problemene slik:

I sin brutale enkelthet er problemene følgende: Til en befolkning på 70 000 mennesker står det igjen hus til vel 10 000 mennesker. Problemet er å skaffe hus for 60 000 mennesker.

Men også i resten av landet var mye ødelagt, og behovet for vedlikehold var enormt. Derfor ble oppbygging av raserte områder gjenreisingens første mål. Gjennom konkrete planer, rasjonering av varer og prioritering skulle landet gjenoppbygges, på bekostning av forbruk og luksusvarer. Det private forbruket skulle holdes nede, til fordel for gjenreising og industriutbygging. Norges statsminister, Einar Gerhardsen oppfordret folket til å «stramme inn livreima». Gjenreisingen skulle skje gjennom lån fra utlandet og handelsflåtens inntekter.

Industriutvikling

Arbeiderpartiet gikk inn for at staten skulle spille en sentral rolle i utviklingen av Norge i etterkrigstiden. Målet var økt industrialisering og økonomisk vekst. I første runde vedtok Stortinget enstemmig å bygge Norsk Jernverk i Mo i Rana i 1946. Regjeringen så på Jernverket og utviklingen av den nye industribyen Mo i Rana som sitt utstillingsvindu for det nye Norge, med moderne boliger, bygninger og anlegg. Målet var en by uten klasseskiller og arbeidskonflikter. Staten overtok dessuten halvferdige kraftverk og anlegg for aluminiumsproduksjon som tyskerne etterlot seg. I tillegg kom betydelige tyske eierandeler i Norsk Hydro, i kjemisk og elektroteknisk industri og i treforedling. Staten gikk også inn som eier i en rekke gruveselskaper.

Blandingsøkonomi

Arbeiderpartiet la opp til å gjennomføre gjenreisningen etter blandingsøkonomiske prinsipper.

Det blandingsøkonomiske systemet i Norge handlet i første rekke om en statlig regulering og omfordeling av det frie markedet. Myndighetene lot det private næringslivet utfolde seg, men staten regulerte og prioriterte etter myndighetenes plan og ønsker innenfor prioriterte sektorer. I distriktene ble det gitt statsstøtte til private bedrifter. I tillegg spilte myndighetene en betydelig rolle med økonomisk støtte til utbygging av nye kraftverk for å forsyne industrien med rimelig strøm. Dette kom også mange familier til gode, og mange fikk innlagt strøm i boligene sine. Selve elektrifiseringen av jernbanenettet viser også hvordan staten la til rette for industri og kommunikasjonsutvikling.

Boligmangel

En annen utfordring var boligmangelen. Gjennom hele århundret foregikk det en urbanisering fra land til byer og nye tettsteder. Mange unge benyttet også freden til å etablere seg og stifte familie i de første etterkrigsårene. Fødselstallet i 1946 sprengte alle tidligere rekorder. Som følge av urbanisering (SSB 52,2 % bodde i tettbygde strøk i 1950) og befolkningsøkning ble derfor boligmangelen stor i byene. For å bøte på boligmangelen og regulere utbyggingen ble den statlige Husbanken etablert i 1946. Husbanken bidro til gjenreising for å øke boligstandarden hos vanlige folk til en regulert lav rente.

Relatert innhold

Fagstoff
Utenriks- og forsvarspolitikk

I etterkrigsårene ble Stortinget overbevist om at norsk sikkerhet var avhengig av forsvarssamarbeid i Vesten og at Norge burde bli medlem i Nato.

CC BY-SA 4.0Skrevet av Jan Erik Auen.
Sist faglig oppdatert 21.12.2021