Koloniene frigjør seg

Andre verdenskrig bidro til mer oppmerksomhet mot nasjonal frigjøring i koloniene. Både USA og Sovjetunionen ønsket kolonifrigjøring, men hadde ulike motiver. USA var en kapitalistisk supermakt og ønsket tilgang til markeder som var lite tilgjengelige på grunn av de store koloni-imperienes kontroll. Sovjetunionen så avkoloniseringen som en mulighet til å støtte kommunistiske gruppers kamp for frigjøring fra sine koloniherrer. Den kalde krigen lå som bakteppe for begge supermaktene. USA ønsket å støtte alle frigjøringsgrupper som kjempet mot kommunistiske grupper som var involverte i kolonifrigjøringen. De ville demme opp for kommunismens økende makt i verden.

Under andre verdenskrig så imperiene den betydningen koloniene hadde hatt under krigen, og ga koloniene løfter om økonomiske fordeler og større frihet. Koloni-imperiene Frankrike og Storbritannia var svekket etter krigen, men ga likevel ikke koloniene frihet uten kamp. I de franske koloniene ble kolonifrigjøringen mest voldelig. Frigjøringskrigen i Algerie 1952–1962 var det beste eksempelet på imperiemaktens vilje til å beholde kontrollen over koloniene.

Etableringen av De forente nasjoner (FN) i 1945 ga koloniene moralsk støtte i kampen for avkolonisering og frigjøring. Siden opprettelsen har FNs medlemstall økt fra 51 til dagens 193 land. En betydelig del av dette skyldes selve avkoloniseringen. I mange kolonier vokste det frem en utdanningselite som krevde frihet og selvstyre. Nasjonalistiske bevegelser fikk etter hvert større oppslutning i de brede lag av befolkningen.

Allerede på 1800-tallet var mange stater i Latin-Amerika blitt frigjort fra sine koloniherrer. Statene som ble etablert, var dominert av folk med europeiske aner og tradisjoner. Den opprinnelige urbefolkningens kultur forsvant i områder som tidligere hadde vært spanske eller portugisiske kolonier.

I Asia ble den britiske kolonien India selvstendig i 1947, godt hjulpet gjennom Mahatma Gandhis (1869–1948) ikke-voldskamp mot det britiske kolonistyret. Samme år ble Pakistan, som var en del av den tidligere kolonien India, proklamert som egen stat av muslimene i området, ledet av Muhammad Ali Jinnah. Av andre tidligere britiske kolonier ble Myanmar (1947) og Malaysia (1963) etablert. I Fransk Indokina (områder som i dag er Kambodsja, Laos og Vietnam) ble kolonifrigjøringen blodig og langvarig. Supermaktene USA og Sovjetunionen bidro sterkt til det som en del av den kalde krigen. Lignende situasjon fantes ved etableringen av Indonesia.

Egypt var blitt selvstendig allerede i 1922, men hadde liten innflytelse over Suez-kanelen. I 1956 oppsto det en internasjonal krise da Egypt forsøkte å nasjonalisere kanalen. Den etterfølgende Suezkrisen og den langvarige frigjøringskrigen i Algerie (1954–62) stimulerte til uavhengighetskrav for hele Afrika. I 1957 spredte frigjøringsbølgen seg til Afrika sør for Sahara med opprettelsen av Ghana (Gullkysten) som det første. På 1960-tallet fikk de fleste landa i Afrika sin selvstendighet. Etter diktaturets fall i Portugal i 1974 ble Angola, Mosambik og Guinea-Bissau selvstendige.

To land var fortsatt ufrie. I Sør-Rhodesia gjorde det svarte flertallet opprør, kvittet seg med det hvite styret i 1980 og forandret navnet på landet til Zimbabwe. Namibia, en tidligere tysk koloni, men som var blitt Sør-Afrikas koloni etter første verdenskrig, ble selvstendig i 1991.

I Sør-Afrika ble tida fram mot 1994 preget av apartheidregimet hvor det hvite mindretallet diskriminerte den svarte majoriteten. Den afrikanske nasjonalkongressen (ANC) er en tidligere nasjonalist- og frigjøringsbevegelse som er blitt et politisk parti i Sør-Afrika.

ANC førte en politisk og militær kamp som ga resultater. Regimets siste hvite president, Frederik de Klerk, førte en mer forsonlig politikk i Sør-Afrika. Alle politiske fanger ble sluppet fri i 1990. Nelson Mandela satt 27 år i fengsel og ble et symbol i kampen mot apartheid. I 1994 ble han valgt til president i Sør-Afrika av hele befolkningen.

Bruk kartet til å finne informasjon om kolonifrigjøringen i Afrika. Bruk zoom-funksjonen for å få detaljer.