Forbudt kjærlighet: historien om "tyskerjentene"
Tyskerjentene ble stemplet som landssvikere på linje med norske nazister. I tillegg ble de sett på som moralske utskudd og som en gruppe tilbakestående individer.
Problemet var at man ikke kunne stille dem for retten, for hva slags lovbrudd hadde de begått? Det å ha en tysk soldat som kjæreste var ikke straffbart etter loven. Likevel kom oppgjørets time også for tyskerjentene. I ukene etter frigjøringen tok folk seg til rette. Det var lynsjestemning, og hat og hevnlyst fikk utløp. Å gå løs på kvinnene var en enkel sak: De var svake, vergeløse og hadde ingens sympati. I hele Europa ble nå kvinner utsatt for voldelige og ydmykende handlinger.
"Vårt folk kan i framtiden med løftet panne se tilbake på oppgjørets dager i bevissthet om at vi ikke har noen utskeielse å skamme oss over – ingen overgrep."
(Aftenpostens morgenavis, 14. mai 1945)
"… det blir en forferdelig pris de kvinner får betale for resten av sin levetid, som ikke avviser tyskerne."
(Fra BBCs radiosendinger under krigen, den norske "stemmen fra London", Toralv Øksnevad, henvist i Korsvik, 2018)
Det er usikkert hvor mange norske kvinner som hadde forhold til tyske soldater og offiserer under krigen. Kildene opererer med tall fra 30 000 til 100 000. En dansk undersøkelse viser at omtrent 10 prosent av tilfellene i Danmark resulterte i barnefødsler. I Norge ble det født cirka 12 000 krigsbarn med tysk far.
Begreper som "tyskertøs", "tyskerjente" og "tyskerhore" ble brukt som betegnelser på kvinnene. Bare det å ha snakket med en tysker kunne være nok til å bli stemplet. Relasjonene kunne variere fra en kortvarig flørt eller et tilfeldig bekjentskap til rene seksuelle forbindelser eller langvarige kjærlighetsforhold. Det fantes også prostituerte kvinner som dro økonomiske fordeler av tyske kontakter. Majoriteten av kvinnene var under 30 år. De hadde sjelden en politisk agenda, men på grunn av omgang med tyskere ble de betraktet som politiske aktører.
De fleste soldatene var unge menn, utkommandert i krigen. Skal tro i hvilken grad de hadde lyst til å tilbringe fem år borte fra hjemsted og familie? Fra personlige beretninger og vitnesbyrd forstår vi at de tyske soldatene var høflige og komplimenterende og gjorde alt de kunne for å bli kjent med de norske jentene. På mindre steder kunne soldatene være i flertall. De levde tett på befolkningen, og slik utviklet det seg vennskap og kjærlighetsforhold. Det var ikke til å unngå at unge kvinner midt i "forelskelsesalderen" ble betatt.
Det var problematisk å straffeforfølge jentene. De hadde ikke begått noe lovbrudd. Flere av jentene ble skamklippet på åpen gate, og det antas at det skjedde med cirka 5000 kvinner. Stort sett ble nok skamklippingen utført av menn og gutter som ikke hadde fått vist sitt "heltemot" og "rette nasjonale sinnelag" under krigen. Mange mente kvinnene fikk som fortjent, men etter hvert vekket klippeaksjonene avsky i befolkningen.
Selv om det ikke var straffbart å ha tysk kjæreste, satte også hjemmefronten og politiet i gang aksjoner mot tyskerjentene. Det ble nødvendig å fatte vedtak som gjorde dette mulig. Helsedirektoratet og Justisdepartementet slo fast at kvinnene måtte innbringes 1) fordi de trengte beskyttelse 2) fordi de mest sannsynlig var smittebærere av kjønnssykdommer og måtte isoleres fra resten av befolkningen. Folk ble oppfordret til angiveri. Kvinner som var registrert i helserådets arkiv, og de man ellers klarte å oppspore, ble arrestert og innbrakt til forhør. De ble utspurt i detalj om sine forhold og sin seksuelle aktivitet, før eventuell reaksjon ble fastsatt. Mange kvinner mistet både jobb og husleiekontrakt. Kvinner som var gift med sin tyske soldat, mistet sitt norske statsborgerskap. Det samme skjedde med kvinnene som giftet seg rett etter krigen.
Interneringsleirer ble opprettet over hele landet. I Oslo ble i alt 1100 tyskerjenter plassert i tyskerleiren på Hovedøya utenfor byen. Oppholdet på øya kunne variere fra noen uker til inntil et år. Flere barn var internert med mødrene sine, men forholdene i leiren gjorde at den ble avviklet sommeren 1946.
Våren 1946 kom det celebert besøk til Hovedøya – selveste sosialminister Svein Oftedal. Han fikk nærmest sjokk da han besøkte leiren, som utseendemessig ga ham sterke assosiasjoner til konsentrasjonsleiren han selv hadde sittet i, og sosialministeren besluttet at leiren skulle nedlegges snarest mulig. I april var det kroken på døra, og de siste innsatte ble rodd over til Vippetangen …
(Pedersen, 2012)
Aftenposten morgen. (1945, 14. mai). Seieren over oss selv. Hentet fra https://www.nb.no/items/3d95031a4c425bf884590a8126a5a956?page=1
Korsvik, T. R. (2018, 30. oktober). "Tyskertøsene": Straffet – og unnskyldt. Kilden. https://kjonnsforskning.no/nb/2018/10/tyskertosene-straffet-og-unnskyldt
Pedersen, T. A. (2012). Vi kalte dem tyskertøser. Scandinavian Academic Press.