Fra jødehat til antisemittisme

Romerne i antikken så på jødene med skepsis og frykt for det fremmede siden jødene hadde sine særegne ritualer og religiøse praksis. I tidlig middelalder var fiendtligheten mellom jøder og kristne av mer religiøs art. Dette utviklet seg etter hvert til anklager fra de kristne om at "jødene forgiftet brønnene" og andre bisarre rykter som skulle forklare uår, epidemier og lignende. Fra høymiddelalderen vokste det fram antijødiske holdninger i det kristne Europa, og det kom lover som diskriminerte jødiske folkegrupper.

Moderne antisemittisme skilte seg imidlertid radikalt fra tidligere samfunns jødefiendtlige holdninger og forfølgelser. På 1900-tallet oppsto en kvasivitenskapelig rasevitenskap og en konspirasjonsteori om at "jødene ønsket verdensherredømme". Antisemittismen som ideologi ble utformet for å kunne begrunne og legitimere handlinger mot jødene.

Rasevitenskapen tok utgangspunkt i idéen om at ulike kulturer hadde ulike utviklingsnivå og potensiale. Øverst på rangstigen sto germanerne, lenger ned slaviske folkeslag og nederst jødene.

Antisemittiske idéer var kjent for nazistene og deres støttespillere i 1920-årene og fra Hitlers Mein Kampf. Likevel trodde ikke tyskere flest på at de systematiske jødeforfølgelsene skulle bli satt ut i livet.

Med nasjonalsosialistenes maktovertakelse i 1933 ble jødene framstilt som "en parasittisk rase", som sugde ressurser ut av tyskerne og verden for øvrig. Antisemittisk propaganda spredte disse holdningene i skolen, ungdomsorganisasjoner, i pressen og ellers på ulike nivåer i samfunnet. Propagandaen mot jødene hadde til hensikt å forene det tyske folk og bekjempe og eliminere det nazistene mente var utyske og svake elementer i befolkningen. Bevegelsen brukte konspirasjonsteorier til å anspore det tyske folk til mistenksomhet mot den "hemmelige fienden", og de hevdet at det foregikk en eksistensiell kamp germanerne måtte vinne for å hindre "jødisk verdensherredømme".

Med nasjonalsosialismen som statsbærende ideologi skulle den nasjonale revolusjon gjennomføres med Adolf Hitler som folkets fører og diktator. Den antisemittiske propagandaen ble brukt for å legitimere lovendringer som rammet Tysklands jøder. Gjennom en rekke lover, kalt Nürnberglovene, fra 1935 ble lovverket aktivt brukt mot jødene i Tyskland. Dette var en tilsiktet og organisert statlig politikk "til beskyttelse av tysk blod og ære", som blant annet forbød ekteskap mellom ariere og jøder. I tillegg kom riksborgerloven, som slo fast at kun personer med tysk eller beslektet blod kunne være tyske borgere. Et intrikat organisasjonskart ble brukt til å registrere hvem som kunne defineres som jøder og fratas posisjoner og rettigheter i staten.

Åpen trakassering av jøder ble nå utbredt, og boikottaksjoner mot jødiske forretninger, leger med mer ble iverksatt. I tillegg ble mange jøder og politisk opposisjonelle sendt til de nyetablerte konsentrasjonsleirene.

Jødene i Tyskland utgjorde 1 % av befolkningen i 1933. Med økende trakassering og antisemittisk propaganda valgte mange jøder å flykte fra Tyskland. Mange land hadde på 30-tallet strenge immigrasjonsregler og valgte i mange tilfeller ikke å ta imot de jødiske flyktningene. 130 000 greide å komme seg ut av Tyskland. Fram mot krigsutbruddet fantes det flere eksempler på jødiske flyktninger som måtte returnere til en usikker skjebne i Tyskland og andre land i Europa. De fleste jødene i tyskokkuperte områder under krigen endte i dødsleirene.

Jødeforfølgelsene ble ytterligere intensivert da nazistene aksjonerte mot jødiske boliger, forretninger og synagoger i hele Tyskland 8. og 9. november 1938. Den aksjonen har for ettertida blitt kalt krystallnatta. I en organisert statlig aksjon fikk lokale SA-grupper fritt spillerom til å bekjempe jøder med alle midler over hele Tyskland.

Krystallnatta markerte en eskalering av forfølgelsene av jødene i Tyskland. Flere enn 30 000 jøder ble da arrestert og sendt til konsentrasjonsleirer. I løpet av 1939 ble jødiske barn fullstendig utelukket fra den offentlige skolen, og jøder ble tvangsflyttet fra sine hjem til egne "jødehus" i ulike gettoer.

Sartre, J. P. (1963). Tanker om jødespørsmålet (B. Jensen, Overs.). J. W. Cappelens Forlag. (Opprinnelig utgitt 1946).