Holocaust

Med det tyske angrepet på Polen 1. september 1939 gikk Polens tre millioner jøder en usikker skjebne i møte. Raskt ble jødene internert og inntil videre plassert i gettoer i de største byene. Etter angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941 kom flesteparten av Europas jøder under tysk kontroll. I kjølvannet av den militære framrykkingen opererte ulike Einsatz-grupper. De hadde som mål å likvidere jøder, kommunister og andre potensielle fiender. I stort omfang ble disse samlet, likvidert og begravd i massegraver. I mange tilfeller bisto lokale krefter i slike folkemord.

Nazistene hadde erfaringer med egne utryddelsesprogrammer før krigsutbruddet. For å eliminere "svake" elementer i den tyske befolkningen ble det iverksatt aktiv dødshjelp, et eutanasi-program, for å spare menneskeheten for "dårlig genmateriale". Gjennom rasjonell planlegging ble fysisk og psykisk funksjonshemmede og andre med psykiske lidelser stilltiende "fjernet" ved ulike sykehus. Denne erfaringen ble brukt i planleggingen og organiseringen av dødsleirene.

Utdrag fra Adolf Eichmanns protokoll på Wannsee-konferansen:

I stedet for utvandring foreslås en evakuering av jøder til Øst-Europa som et alternativ for å løse det jødiske spørsmålet. Dette alternativet krever godkjenning fra "der Führer".
[...]
Under egnet ledelse og som del av den den endelige løsningen skal jødene benyttes som arbeidskraft i Øst-Europa. I store kjønnsdelte arbeidstropper skal arbeidsdyktige jøder brukes til veibygging. Det vil uten tvil føre til omfattende naturlig reduksjon blant dem.
(Protokoll, Januar 1942, s. 5 og s. 7)

Under Wannsee-konferansen i januar 1942 ble "den endelige løsningen" bestemt av nazilederne. Dette innebar et storstilt program for å tilintetgjøre alle Europas jøder. Mens konsentrasjonsleirene fungerte som oppbevaring for "fiender av staten" og som arbeidsleirer, skulle dødsleirene systematisk likvidere jødene.

Einsatz-gruppenes massedrap i øst var ifølge SS-lederne ikke effektivt nok. Mange vurderte også den psykiske effekten dette fikk for soldatene som utførte grusomhetene. Sommeren før hadde tysk industri utviklet en ny gasstype, Zyklon B, som effektivt kunne øke omfanget i tilintetgjørelsen av jødene.

Folkemordet holocaust var tilsiktet, systematisk og godt organisert av nazilederne. Et stort antall SS-soldater ble engasjert for å drive leirene og gjennomføre utryddingsprogrammene. Dødsleirene lå strategisk plassert i nærheten av gettoer og områder med jødisk befolkning. Hele systemet hadde koordinert logistikk, fra registrering av jøder i tyskokkuperte land til transport og organisert mottak i dødsleirene. Tyskerne hadde i tillegg mange medhjelpere i de tyskokkuperte landene. De bidro med informasjon, arrestasjoner og transport. Kvinner, barn og eldre ble i hovedsak sendt rett til gasskamrene ved ankomst. Arbeidsføre mennesker fikk leve så lenge det var bruk for dem i slaveleirene. Alt av verdier og eiendom jødene hadde, ble konfiskert av den tyske stat.

Utryddelsesleirene fungerte som rene fabrikker, med god logistikk i alle ledd, fra utvelgelse og sortering av mennesker til destruksjon av likene.

Gassanleggene var enkelt og rasjonelt organisert. Fangene ble fortalt at de skulle dusje. Forværelset fungerte som avkledningsrom. Der ble det gitt beskjed på flere språk om hvordan de skulle oppbevare klær, sko og eiendeler. Etter badet skulle de få servert varm drikke.

Fra forværelset fikk de beskjed om å gå direkte inn i "dusjanlegget", altså gasskamrene. Dørene ble lukket, og giftgass strømmet ut fra dusjer og ventilasjonsåpninger. Alt etter gassmengden tok kvelningsdøden flere minutter. Hvis noen var levende etter at dørene ble åpnet, ble de raskt drept. Likene ble deretter fraktet til krematoriene.

Det siste krigsåret ble dødsleirene i øst avdekket og befridd av sovjetiske styrker. I takt med sovjetisk framrykking ble fanger i konsentrasjonsleirene sendt ut på dødsmarsjer til andre leirer.

Da de amerikanske styrkene befridde Belsen 24. april 1945, observerte soldatene tre hovedkategorier mennesker i leiren:

• Friske, disse hadde klart å opprettholde renslighet, men nesten alle hadde tyfus.

• Syke som mer eller mindre ble pleiet av vennene sine.

• Muselmenn (Muselmänner): Mennesker som hadde mistet all selvrespekt, som levde i grusom skitt og elendighet og fremsto som halvgale. De kunne knapt stå oppreist og døde som fluer.

Det store omfanget av holocaust ble ved krigens slutt gjort kjent for hele verden. I alt ble seks millioner jøder drept under andre verdenskrig. Tre millioner av dem ble likvidert i dødsleirene. Ofrene i Auschwitz utgjorde en tredjedel. Det var ikke bare jødene som ble planmessig gasset i hjel. Også 600 000 sigøynerne ble systematisk utryddet av Einsatz-gruppene eller i konsentrasjonsleirene, i tillegg til kommunister og andre politisk opposisjonelle.

Forsøket på å tilintetgjøre alle Europas jøder er en skamplett i menneskehetens historie. Fremdeles søker vi forklaringer på hvordan dette var mulig i en moderne og sivilisert verden.

Banik, V. K. (2021, 6. juli). Holocaust. I Store norske leksikon. https://snl.no/Holocaust

Gedenk- und Bildungsstätte Haus det Wannsee-Konferenz. (2022). Protokoll Januar 1942. https://www.ghwk.de/fileadmin/Redaktion/PDF/Konferenz/protokoll-januar1942_barrierefrei.pdf (Oversettelse: NDLA)