Fascismen

Første verdenskrig endret de tradisjonelle politiske ideologiene og skapte nye varianter. Nasjonalistisk propaganda dominerte avisene. Gjennom den var menn blitt oppfordre til å la seg verve og til å ofre seg for fedrelandet i den store krigen. Ved krigens slutt var de ulike frontavsnittene omgjort til gjørmelandskap, millioner var døde, og et stort antall mennesker var varig skadet.

Den russiske revolusjonen i 1917 rystet befolkningen, og frykten for revolusjoner i Europa utfordret de demokratiske institusjonene. Fredsbetingelsene i Versailles gagnet seierherrene, men skapte også hevntanker og nye konfliktlinjer.

I dette politiske kaoset oppstod ideologien fascisme. Benito Mussolini (1883–1945) var lenge en engasjert sosialist, men første verdenskrig endret hans politiske ståsted i nasjonalistisk retning. I 1919 grunnla han Det nasjonale fascistiske partiet. I bevegelsen ble det også opprettet kampgrupper eller "svartskjorter". Høyresida i Italia fryktet ethvert tilløp til streik, revolusjon eller uro i samfunnet og støttet fascistenes kamp mot internasjonalt orienterte sosialister. Vold mot "unasjonale" elementer i befolkningen ble fort legitim praksis. Politi og øvrige myndigheter så bort fra den fascistiske voldsbruken og tok imot den hjelpen de kunne få i kampen mot den revolusjonære arbeiderbevegelsen.

Et politisk splittet Italia med liten tiltro til demokratiet åpnet veien for fascismen. Med slike betingelser ble ønsket om "en sterk og handlekraftig leder som gjenvant nasjonens ære" ønsket velkommen. Etter en regjeringskrise i 1922 gikk Mussolinis fascister til verks gjennom "marsjen mot Roma". Benito Mussolini hadde svært liten oppslutning i det italienske parlamentet, likevel utnevnte kongen ham til statsminister i Italia. Veien mot et fascistisk diktatur var påbegynt.

Fra 1925 fungerte i realiteten Italia som en totalitær ett-partistat, der all politisk opposisjon var satt ut av spill. Parlamentet ble oppløst, og senere ble fagforeninger og politiske partier, med Fascistpartiet som eneste unntak, forbudt. Statlig sensur fjernet kritiske meningsytringer, som ikke passet inn i den nasjonale revolusjonen av Italia.

Statens rolle

Fra venstresida hentet fascistene idéen om en kollektiv og sterk stat. I fascistisk kontekst skulle staten styre politikk og økonomi, og holde orden i samfunnet. Kollektivet skulle ledes av Il Duce, føreren, som skulle lede massene gjennom en nasjonal revolusjon. Næringslivet ble bygd opp i såkalte kooperativer, med klart autoritære innslag. Her ble alle parter i arbeidslivet tvunget til samarbeid og produksjon etter statens interesser. Denne statsorganiseringen ble også framtredende i Tyskland og tyskokkuperte land under andre verdenskrig.

Romerske forbilder

Det nye, fascistiske Italia skulle uttrykke en moderne og framtidsrettet utgave av Romas gamle storhet. Kunst og arkitektur skulle markere renhet, orden og maskulinitet. Fascistene dyrket uniformer og militære verdier, og voldsbruk skulle disiplinere og herde menneskekarakteren. Disse verdiene skulle brukes i imperialistisk politikk for å skape et nytt middelhavsrike under fascistisk innflytelse.

Målet var en sterk, forent og moderne italiensk stat fri for klassekamp. Nasjonen var viktigere enn enkeltindividene. Demokratiet skapte, ifølge fascistene, motsetninger i samfunnet. Alternativet var å forene det italienske folket i kooperativer, ledet av Il Duce og den fascistiske ledelsen. Kampen mot den internasjonale kommunismen var av den største betydning for fascistene på deres vei mot å bli en stormakt i middelhavsregionen.

Gjennom 1920-tallet var Italia fascismens kjerneområde i Europa, men de totalitære kreftene fantes i alle land. I Øst-Europa gikk mange av landene i totalitær retning. Demokratiene i Vest-Europa ble også utfordret av fascistiske (og kommunistiske) partier gjennom mellomkrigstida, men i hovedsak bestod demokratiene. Først under andre verdenskrig fikk de fleste europeere føle hvordan det var å leve i et fascistisk samfunn.

Den italienske fascismen forsvant med Mussolinis fall og Italias tap i andre verdenskrig. Men fascismen som idé ble ikke borte. Den gikk bare under jorden. Etter krigen oppsto nye, mindre fascistiske partier, og Spania og Portugal fortsatte sin diktatoriske styreform til midt på 1970-tallet. De fascistiske kreftene har fremdeles appell i samfunnet i dag, spesielt som enkle og populistiske løsninger ved misnøye med det politiske systemet. Spesielt i land under press, der det er nød og knapphet på goder, kan fascistiske løsninger framstå fristende.

• Berg, O. T. & Thorsen, D. E, (2021, 7. november). Fascisme. I Store norske leksikon. https://snl.no/fascisme

• Berg, O. T. (2021, 3. juni). Korporativ stat. I Store norske leksikon. https://snl.no/korporativ_stat