Forståelse og vurdering av dyrevelferd

Mestring er et sentralt begrep i forståelsen og vurderingen av et dyrs velferd. Et dyr som bruker store ressurser og mye innsats på å beherske miljøet sitt, har dårligere velferd enn et som bruker små ressurser, selv om begge lykkes i sine forsøk.

Dyrevelferd tar utgangspunkt i individets subjektive opplevelse av sin egen situasjon og er et begrep som tar hensyn til individuelle forskjeller og behov. Har hunden, marsvinet eller kalven en positiv, negativ eller nøytral oppfattelse av sin mentale og fysiske tilstand?

I all slags dyrehold er det viktig å sørge for at dyrene er grunnleggende friske, uten sykdom eller skade. De skal også få nok og ernæringsmessig riktig mat med hensyn til art. I tillegg er det viktig å tilpasse dyrets miljø og liv, slik at naturlige behov og atferder tilfredsstilles.

En slik tilpasning gir ofte mindre frihet i forhold til et fritt liv i naturen, men samtidig reduserer man også noen av farene ved et liv i total frihet. Man unngår at dyr blir tatt av rovdyr (med unntak av sau på utmarksbeite), man oppdager sykdom og skader tidlig, og sult og tørst elimineres. Med andre ord: man fjerner noen friheter og gir andre. Dyrevelferd er derfor avhengig av hva man måler velferd opp mot, og hva man legger i dens betydning.

Hvorfor bruke en skala? Som nevnt skal dyrevelferd vurderes ut fra det enkelte individ. Dyrevelferd kan måles på en skala fra svært dårlig til svært god. Figuren viser ulike grader av velferd og betydningen av velferd på ulike nivåer. Graden av velferd påvirker dyrets evne og vilje til læring, prøving og feiling. Slike egenskaper er viktige for at dyret skal fungere godt i miljøet sitt.

Grader av dyrevelferd

Dersom dyrevelferden ligger ved 0-punktet, er dyret i en nøytral tilstand, som betyr at det ikke har noe negative stimuli og heller ingen udekkede behov. Dyret har da fått oppfylt sine grunnleggende behov som mat, vann og ly, og det har ingen sykdom, skade eller vonde følelser.

Hvis velferden er dårlig, for eksempel på X, er målet å komme nærmere 0-punktet. Men ved 0-punktet er likevel ikke dyrevelferden så god som den kan bli. Den kan bli enda bedre ved å bringe dyrevelferden lenger til høyre mot god dyrevelferd, for eksempel til Y. Mestring handler om hvor store svingninger i dyrevelferden et dyr kan tåle. I figuren er dette vist ved at X og Y kan variere innenfor de røde eller grønne pilene. Jo større svingninger et dyr tåler, desto bedre er dyrets mestringsevne.

Positiv forventning

Hovedpoenget med en slik skala er at man kan måle dyrevelferd fra svært dårlig til svært god, og det er ikke nok å fjerne alle dårlige miljøfaktorer. Man må også ha noen positive faktorer som gir dyrene glede.

Hvis derimot velferden konstant er langt til høyre, for eksempel på Z, kan dyret bli bortskjemt ("lørdag hele uken"), og kjedsomhet kan oppstå, selv om velferden egentlig er god. Dyr trenger utfordringer som de greier å mestre. Dyret trenger også positive forventninger, der dyret får signaler om at det vil komme til å få et gode, for eksempel at eieren snart skal gå tur med hunden.

Den optimale dyrevelferden kan sies å være en slags "adventstilstand", som barn i adventstiden. Man gleder seg til noe og har forventninger om det som kommer. Når dyret har en slik positiv forventning, skal du ikke gi dyret belønningen straks. Vent heller, så forlenger du den positive forventingen dyret har. Men venter du altfor lenge, kan dyret bli frustrert.

Optimalisering av dyrevelferd

I tillegg til å oppfylle grunnleggende behov kan man optimalisere dyrets liv ved å tilby miljøberikelser. Dette kan være rotemateriale (halm) til grisepurker før de skal føde, pinner og baller å leke med, sosiale forhold og sosial omgang, oppgaveløsning for å få mat/godbiter og lignende.

Å miljøberike innebærer å oppfylle et naturlig behov hos dyret ved å tilby noe som tilsvarer eller etterligner elementer ved dyrets naturlige liv. Griser liker å rote med trynet i jorda, høns liker å sitte på pinne om natta, katter kvesser klørne sine, og kaniner liker å gnage. Da er det viktig å tilfredsstille disse behovene ved å tilby tilgjengelige objekter, situasjoner, miljø og sosiale forhold som oppfordrer til slik naturlig atferd.

Forskning

Etologer og andre som jobber med dyreatferd og dyrevelferd, kan utarbeide forsøk som gir dyr muligheter til å vise egne ønsker, behov og valg ut fra sin nåværende situasjon. Dette kan innebære valgmuligheter, der tid brukt på et alternativ gir en god indikasjon på hva dyret foretrekker.

Slike undersøkelser og forskning krever nøyaktig planlegging og gode rammer. Et eksempel på slik forskning er liggeunderlag til ku. Tida ei ku bruker på å ligge på enten betong, madrass eller halm, sier noe om hva slags liggeunderlag den foretrekker, og mange like forsøk kan gi en indikasjon på hva kyr foretrekker generelt.

Fysiske målinger

Dyrevelferd kan også måles gjennom måling av stress ved undersøkelse av hjerterytme, utåndingsluft og hormoner i blodet. Det er viktig å vite at ikke alt stress er negativt, og et kortvarig høyt stressnivå kan for eksempel øke konsentrasjonen og skjerpe læringsevnen (for eksempel idrettsprestasjoner, eksamen og å snakke foran store forsamlinger for oss mennesker).

Langvarig eller kronisk stress kan derimot føre til at dyret lettere blir sykt, får redusert evne til å takle nye situasjoner og utfordringer, aggresjon eller at dyret slutter å reagere på omgivelsene. Måling av stress på denne måten kan bidra til forståelse av dyrs tålegrenser og behov for oppfyllelse av naturlig atferd.

1. Diskuter hva det betyr at "I alt dyrehold fjerner du noen friheter og gir andre." Hvilke kompromisser må du inngå i dine dyrehold? Hvilke friheter gir du? Hvilke fjerner du?
2. Hvilke fysiske stressmålinger kjenner du til fra egen erfaring?
3. Hvordan henger miljøberiking sammen med dyrevelferd? Hvordan kan du miljøberike for dine dyr?
4. Hvorfor er det ikke nok å redusere negative faktorer i dyrevelferd?
5. Sett opp en oversikt over negative og positive velferdsfaktorer for et valgt individ.
6. Gi eksempler på hvordan du kan måle dyrevelferd.