Bildet gir inntrykk av rom og dybde. Det synes som om veien blir smalere og smalere. Veikantene, som egentlig er parallelle linjer, synes å nærme seg et felles punkt. De forsvinner i et punkt i det fjerne. Slik er det også når vi studerer naturen. Ting som er langt borte, ser mindre ut.
Dette prinsippet utnytter vi når vi skal lage en skisse i romfigur. Punktet som alle linjer synes å forsvinne i kalles for forsvinningspunktet.
Vi skal nå vise hvordan vi kan lage en skisse av et rom.
Det er mer vanlig at vi betrakter ting, for eksempel en eske, fra to sider. Da blir det nødvendig med to forsvinningspunkter.
Begge forsvinningspunktene ligger i øyenhøyde, og linjen gjennom forsvinningspunktene kalles for horisontlinjen.
Når gjenstanden betraktes fra enten svært lav høyde eller høyt ovenfra, vil også de loddrette linjene forsvinne i et forsvinningspunkt. Da benyttes ofte tre forsvinningspunkter.
Her ser du skisser av en melkekartong sett fra forskjellige vinkler.
Skisser kan ofte være enkle tegninger laget for hånd hvor det ikke stilles så strenge krav til nøyaktighet.
En arkitekt lager gjerne en skisse før hun begynner på den detaljerte tegningen.
Her har tegneren benyttet seg av tre forsvinningspunkt.
Kunstnere og andre benytter seg også av andre teknikker som for eksempel lyssetting og skyggelegging for å få fram inntrykk av rom og dybde.
Det første kjente bildet med sentralperspektiv ble laget av Brunelleschi omkring 1415. Hans biograf, Antonio Manetti, beskrev dette berømte eksperimentet hvor Brunelleschi malte baptisteriet i Firenze fra hovedporten av den uferdige katedralen. Lerretet var konstruert med et hull i forsvinningspunktet. Maleriet ble observert fra baksiden, og refleksjonen av bildet ble sett i et speil gjennom hullet, som gav illusjonen av dybde. Dessverre har maleriet siden gått tapt.
Mer om sentralperspektiv og Brunelleschi finner du på wikipedia.org.