Tvangsmidler
Det er tre hovedtyper av tvangsmidler som det offentlige – og i noen tilfeller også alle borgere – kan bruke.
Pågripelse
Med pågripelse mener vi å holde igjen en person som er mistenkt for en straffbar handling. Straffeprosesslovens § 176 gir sivile rett til å pågripe når det er på fersk gjerning eller etter ferske spor.
Kravene er altså at du er sikker på at det er begått en straffbar handling, og at det er rett gjerningsmann du pågriper. Det er et annet krav at du (også som vekter) ved en pågripelse ikke må bruke mer makt enn nødvendig.
Oppgave
Du kommer ut fra en kino. På parkeringsplassen ser du at sidevinduet på bilen din er knust. Døra åpner seg, og ut kommer en ung mann med cd-spilleren din i hånda. Hva gjør du?
Ransaking
Å ransake vil si å kroppsvisitere en person og undersøke det han har med seg, når det er mistanke om en straffbar handling.
Som hovedregel er det bare politi som kan ransake. Men det finnes noen unntak (straffeprosesslovens § 178). Som privatperson (eller vekter) kan du ta en gjenstand fra en person dersom gjenstanden kan brukes til vold eller til å komme seg unna.
Et krav for at en privatperson skal kunne ransake, er at han må ha samtykke fra den som blir ransaket. Dette er aktuelt for den som er vekter og for eksempel arbeider på en flyplass.
Beslag
Å ta beslag vil si å ta ting, for eksempel tyvegods, fra en mistenkt person.
Sivile (og vektere) kan ta beslag etter straffeprosesslovens § 206. Kravet er at den mistenkte treffes eller forfølges på fersk gjerning eller etter ferske spor. Det som er beslaglagt, skal straks overleveres til politiet.