Gudetro

En måte å dele inn religioner på er å se hvordan de forholder seg til overnaturlige skikkelser eller krefter. Mange religioner har tro på én eller flere guder.

Monoteistiske religioner

Religionene som har én gud, kalles monoteistiske religioner. Ordet kommer av gresk monos (alene) og theos (gud). Jødedommen, kristendommen og islam – de abrahamittiske religionene – tilhører samme monoteistiske tradisjon. Sikhismen regnes gjerne for å være påvirket av denne tradisjonen og er også monoteistisk. Det finnes også eksempler på retninger innen hinduismen som regner seg som monoteistiske, for eksempel Gaudiya Vaishnavisme, der man tilber Krishna som eneste gud.

I monoteistiske religioner tror man gjerne på en skapergud som i tillegg til å ha skapt verden også har bestemt hvilke etiske og naturlige lover som skal gjelde. Den ene guden er som regel allvitende, allmektig, allestedsnærværende, god og rettferdig. Gud eksisterer uavhengig av skaperverket, men kan være til stede i det, vise seg i det og gripe inn i det. Dette synet på gud kalles teisme.

Men her finnes det også variasjoner. Noen monoteister mener for eksempel at gud er alt, og at alt er gud. Dette kalles panteisme (pan- er en gresk forstavelse for all-). Da er gud som regel ikke en personlig skikkelse, men en upersonlig kraft. Motsatt kan noen hevde at gud er helt adskilt fra skaperverket, at gud har skapt verden, men ikke viser seg og ikke griper inn i vår verden. Dette kalles deisme. Disse variasjonene finnes innenfor de fleste religioner.

Polyteistiske religioner

Polyteisme er det å tro på flere guder. Ordet poly er gresk og betyr flere. Dette er gjerne personlige guder med ulike egenskaper, slik som i hinduismen og i gammel gresk, romersk, norrøn og egyptisk mytologi.

Det finnes også eksempler på dualistisk gudssyn. Manikeismen var en slik dualistisk religion, som mente verden ble styrt av lyse og mørke krefter, av Gud og Satan. Manikeismen var en religion som var svært utbredt i Europa og Asia og var en konkurrent til kristendommen i Romerriket.

Animistiske religioner

I animistiske religioner har alt i naturen sjel eller kraft. Her er det ikke snakk om én eller flere personlige guder som gjennomstrømmer naturen, men ulike dyr, planter, fjell, elver, værfenomener, sol, måne og stjerner som har ulike krefter. Slike oppfatninger finner vi blant annet i tradisjonell samisk religion, hos urfolk i Amerika og hos aboriginere i Australia.

Krishna-tilhengere danser og synger i Prahas gater. Foto. — Krishna-tilhengere danser og synger i Prahas gater. International Society for Krishna Consciousness (ISKCON), bedre kjent som Hare Krishna, tilhører Gaudiya Vaishnavisme. Dette er et eksempel på at hinduisme kan være en monoteistisk universalreligion, og ikke en polyteistisk nasjonalreligion, slik man ofte oppfatter hinduisme.
MARTIN DIVISEK

Tradisjon, misjon og organisering

Et annet skille går ved skriftbaserte religioner og religioner som baserer seg på en muntlig tradisjon.

Skriftreligioner

Alle verdensreligionene er skriftreligioner, men de har stort sett opprinnelig vært basert på muntlige tradisjoner. Alle religioner har kunnskap som skal overføres fra generasjon til generasjon, og når kunnskapen blir skrevet ned, påvirker dette religionen på flere måter. Det som er skrevet ned, får fort en opphøyd status og blir sett på som hellig. Denne effekten av skrift kan vi også merke i det sekulære liv. En avtale eller plan som er skrevet ned, oppfattes gjerne som mer bindende eller «hellig» enn det som bare er gjort muntlig. Når religionens sannheter blir skrevet ned, innebærer det også ofte mer makt til en elite, en gruppe som er eksperter på å tolke tekstene. Vi får en gruppe profesjonelle religiøse – et presteskap.

Åpenbaringsreligioner

Mange skriftreligioner er også åpenbaringsreligioner. De mener budskapet i skriften har en guddommelig kilde. Et typisk eksempel på dette er Koranen i islam, som skal være et resultat av at Muhammad mottok åpenbaringer fra Gud gjennom engelen Jibril (Gabriel).

Buddhismen er eksempel på en skriftreligion som ikke baserer seg på åpenbaringer. Her er det innsikten og kunnskapen til Siddharta, den første Buddha, og andre sentrale skikkelser som er kilden til religionens sannheter.

Universalreligioner

Det er også stor forskjell på hvordan religiøse forholder seg til omverdenen. Enkelte ser på sin religion som den eneste sannheten, som bør gjelde for alle. Slike religioner kalles universalreligioner. Disse forsøker gjerne å spre budskapet sitt – de er misjonerende. Dette gjelder for eksempel buddhismen, kristendommen og islam.

Etniske religioner

Andre religioner er mer knyttet til et folk eller et land. Eksempler på slike etniske religioner eller nasjonalreligioner er jødedommen og store deler av hinduismen, som er knyttet til henholdsvis det jødiske folket og India. Man må i utgangspunktet være født inn i jødedommen og hinduismen, mens det i universalreligionene er mulig å konvertere til religionen.

Religionenes særpreg

Ulike religioner legger vekt på forskjellige sider av troen eller praksisen. Noen religioner, som jødedommen og islam, legger vekt på å følge de religiøse reglene og kan kalles regelreligioner.

Andre religioner legger mer vekt på personlig opplevelse av gud eller det hellige. Da sier vi gjerne at de preges av mystikk (fra gresk mysticos, dvs. hemmelighetsfull). Dette gjelder for eksempel for ortodoks kristendom og mange retninger innen hinduismen. Ofte krever denne kontakten med gud eller det hellige en spesiell innvielse eller opplæring i hemmelige ritualer. Denne typen religioner kalles mysteriereligioner og kan finnes som underretninger innen flere av de store religionene. Sufisme i islam og kabbala i jødedommen er eksempler på dette. Flere retninger i tidlig kristendom var også mysteriereligioner. Det samme gjelder nyere religioner som scientologi og heksereligionen Wicca.

Andre religioner kan legge vekt på for eksempel endetiden og dommedag og kalles eskatologiske religioner (av gresk eskhatos, dvs. ytterst, sist), eller religionene kan legge vekt på ting som ofring til gudene, frelse, magi eller fruktbarhet.

Personer i hvite kjortler snurrer i hellig dans. Foto. — Såkalte dervisjer i den tyrkiske sufiordenen Mevlevi utfører en rituell dans der klesplaggene og alle bevegelser har en religiøs betydning. Dansen er et eksempel på islamsk mystikk. «De dansende dervisjer» har også blitt en populær turistattraksjon i Tyrkia.
MURAD SEZER

Viktige begreper

monoteisme
polyteisme
panteisme
animisme
teisme
deisme
skriftreligion
universalreligion
nasjonalreligion
etnisk religion
regelreligion
mysteriereligion
sufisme
kabbala
eskatologi

Introduksjon