Hopp til innhold
SubjectMaterialFagstoff

Fagartikkel

Medisinsk bruk av ioniserende stråling

Røntgenstråling er den vanligste bruken av ioniserende stråling. Den brukes oftest til å avbilde tette strukturer som knokler eller tenner. Det har du sikkert erfart selv hos tannlegen, eller kanskje også på sykehus.

FooterHeaderIconFooter iconLK20
Tre røntgenbilder: normale tenner sett fra sida og ovenfra, og et bilde av en operert rygg med metallskinner. Foto.

Røntgenbilder av normale tenner og en operert rygg med metallskinner.

Diagnostikk

En mer avansert form for avbildning er CT (computertomografi). Der bruker man vanligvis røntgenstråling, men andre stråletyper kan også være aktuelle (for eksempel positroner i PET-skannere).

En person ligger klar på en benk som skal inn i «tunellen» til CT-maskinen. Foto.

CT‐skanning

Strålekilden og detektoren roterer rundt pasienten slik at hvert eneste punkt i kroppen blir bestrålt fra flere vinkler. Dette gir en stor mengde informasjon, som en datamaskin setter sammen til skarpe bilder. I ettertid kan man velge ut hvilket snitt av personen man ønsker å se. CT-bilder har mye bedre skarphet enn vanlige røntgenbilder, og i tillegg kan man skille ulike typer vev fra hverandre.

Filmen under viser en CT-avbildning av mageområdet til et menneske. Den gule streken i bildet til høyre viser hvilket snitt som avbildes. Denne streken kan flyttes opp og ned når man studerer resultatet fra CT-undersøkelsen, og man kan dermed få detaljerte bilder av akkurat det man ønsker.


Behandling

Illustrasjon som viser at stråling mot en svulst fra flere retninger, gir størst dose i svulsten og sparer friskt vev.

Bestråling av svulst fra flere retninger sparer friskt vev og gir størst dose i selve svulsten.

Ioniserende stråling har så høy energi at den kan drepe celler. Dette blir utnyttet i kreftbehandling. Utfordringen er å konsentrere strålingen sånn at minst mulig friskt vev blir skadet. Derfor planlegger man strålebehandlingen nøye ved å sende konsentrerte stråler fra ulike vinkler sånn at kreftsvulsten mottar en mye større dose enn vevet rundt.

Grafen viser at protonstrålingen treffer svulsten med det meste av energien sin og sparer omgivelsene, mens røntgenstrålingen bestråler det friske vevet i mye større grad. Illustrasjon.

Grafen viser forskjellen mellom røntgenstråling (blå linje) og protonstråling (oransje linje). Y-aksen viser energidosen som sendes til cellene. X-aksen viser hvor langt inn i kroppen strålingen går. Det grønne området representerer plasseringen av kreftsvulsten.

Det er mest vanlig å bruke beta- eller gammastråling i behandlingen. Men i den seinere tida er det utviklet nye metoder som bruker stråling med tyngre partikler som for eksempel protoner. Protonstråler går et stykke (cirka 10 cm) uhindret inn i kroppen før de brått mister all energien sin. Det betyr at strålingen kan konsentreres enda mer, og vevet bak svulsten vil motta minimalt med stråling.

Sist oppdatert 04.06.2020
Skrevet av Astrid Johansen og Kristin Bøhle

Læringsressurser

Ioniserende stråling – høy energi gir nytte og fare

Hva er kjernestoff og tilleggsstoff?