Medisinsk bruk av ioniserende stråling
En mer avansert form for avbildning er CT (computertomografi). Der bruker man vanligvis røntgenstråling, men andre stråletyper kan også være aktuelle (for eksempel positroner i PET-skannere).
Strålekilden og detektoren roterer rundt pasienten slik at hvert eneste punkt i kroppen blir bestrålt fra flere vinkler. Dette gir en stor mengde informasjon, som en datamaskin setter sammen til skarpe bilder. I ettertid kan man velge ut hvilket snitt av personen man ønsker å se. CT-bilder har mye bedre skarphet enn vanlige røntgenbilder, og i tillegg kan man skille ulike typer vev fra hverandre.
Filmen under viser en CT-avbildning av mageområdet til et menneske. Den gule streken i bildet til høyre viser hvilket snitt som avbildes. Denne streken kan flyttes opp og ned når man studerer resultatet fra CT-undersøkelsen, og man kan dermed få detaljerte bilder av akkurat det man ønsker.
Ioniserende stråling har så høy energi at den kan drepe celler. Dette blir utnyttet i kreftbehandling. Utfordringen er å konsentrere strålingen sånn at minst mulig friskt vev blir skadet. Derfor planlegger man strålebehandlingen nøye ved å sende konsentrerte stråler fra ulike vinkler sånn at kreftsvulsten mottar en mye større dose enn vevet rundt.
Det er vanligst å bruke beta- eller gammastråling i behandlingen. Men i den seinere tida er det utviklet nye metoder som bruker stråling med tyngre partikler som for eksempel protoner. Protonstråler går et stykke (cirka 10 cm) uhindret inn i kroppen før de brått mister all energien sin. Det betyr at strålingen kan konsentreres enda mer, og vevet bak svulsten vil motta minimalt med stråling.