Forteller og synsvinkel

Svaret på dette spørsmålet virker nokså opplagt, for forfatteren rår selvsagt fullt og helt over teksten sin. Men det hele er litt mer innfløkt enn som så:

"Nei, det var ikkje eg som gjorde det. Eg orkar ikkje slikt. Det byr meg imot. Eg får meg ikkje til det rett og slett. Slik har det alltid vore. Det var ikkje eg som stussa halen på katten, reiv vengene av levande fluger eller spidda sniglar på spisse pinnar. Det var dei andre småungane. Men det var eg som tenkte det ut."
(Bjordal, 1992)

Teksten over er starten på novella "Regi" av Oddny Bjordal. Her er det ikke forfatteren som snakker om seg selv. Hun har lagt orda i munnen på en ung gutt, som også er hovedpersonen i fortellinga. Han har ei dominerende rolle i ungeflokken og manipulerer de andre til å mobbe utvalgte ofre. I novella er det han som forteller, ikke forfatteren.

Forfatteren av ei skriftlig fortelling er altså ikke identisk med fortelleren. Forfatteren velger hvordan en historie skal fortelles, og valget av forteller er ett av virkemidlene forfatteren rår over.

Når forfatteren skal velge en forteller, kan det være autoral eller personal. Hva betyr det?

Autoral forteller

Om forfatteren velger en autoral forteller, har vi å gjøre med en forteller som observerer personer og hendelser utenfra. Hen deltar ikke selv i handlingene.

Et eksempel ser vi i novella "Ballstemning" av Alexander Kielland. Fortelleren observerer personer og hendelser utenfra. Han kjenner fortida til hovedpersonen og vet hva folk sladrer om. I tillegg hevder han at han er i samme situasjon som leseren, for han har ikke førstehåndskunnskap om livet i fattigkvarterene i Paris. Det virker som om forfatteren forteller historien direkte til oss lesere. Derfor kaller vi denne typen forteller for autoral forteller.

"Ad de glatte marmortrinn var hun steget opp uten uhell, uten anstrengelse, alene båret av sin store skjønnhet og sin gode natur. Hun hadde inntatt sin plass i de rikes og mektiges saler uten å ha betalt adgangen med sin ære og sitt gode rykte. Og dog var der ingen, som kunne si, hvorfra hun var kommen; men der hviskedes om, at det var dypt nedefra."
(Kielland, 1879)

Personal forteller

Den personale fortelleren, derimot, er som regel en deltaker i historien. Se for eksempel på utdraget fra Sult av Knut Hamsun. Her kommer vi inn i tankene til jeg-personen, og vi sanser det samme som ham:

"Solen stod i sør, klokken var omtrent tolv. Byen begynte å komme på benene, det nærmet seg spasertiden og hilsende og leende folk bølget opp og ned i Karl Johan. Jeg klemte albuene i siden, gjorde meg liten og slapp ubemerket forbi noen bekjente som hadde inntatt et hjørne ved Universitetet for å beskue de forbigående. Jeg vandret oppover Slottsbakken og falt i tanker."
(Hamsun, 1890/1990, s. 31)

Pronomenet avslører fortelleren

Om en forteller er personal eller autoral, kan vi også lett se på bruken av personlig pronomen i fortellinga. En personal forteller er en jeg-forteller. Er fortellinga skrevet i tredje person (han, hun osv.), viser det at fortelleren er autoral.

Nær knytta til fortellerbegrepet er begrepet synsvinkel. Med synsvinkel mener vi den oversikten over handling og personer som fortelleren har fra sitt ståsted. Den autorale fortelleren kan nemlig velge å beholde synsvinkelen selv, eller legge den til en eller flere personer i handlinga.

For å finne ut av hvordan synsvinkelen er, må du spørre deg selv: "Hvem er det vi ser fortellingen sammen med? Hva ser vi?".

Personal forteller med intern synsvinkel

I ei førstepersonsfortelling er det jeg-fortellerens versjon av hendelsene vi får høre. Vi får vite hva jeg-personen tenker, sier, ser og hører, men ikke mer. Synsvinkelen er klart begrensa. Fordi historien fortelles "innenfra", gjennom en av karakterene, sier vi at synsvinkelen er intern.

Utdraget fra Hamsuns Sult (over) er et typisk eksempel på en personal forteller med intern synsvinkel.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-SA

Bilde: Siren Halvorsen

Autoral forteller med ekstern synsvinkel

Dersom forfatteren skriver fortellinga si i tredje person, er fortelleren autoral og står utafor handlinga. Handling og personer skildres derfor i utgangspunktet "utenfra", synsvinkelen er ekstern.

Islendingesagaene er et godt eksempel på konsekvent bruk av ekstern synsvinkel. Fortelleren i sagaen følger vekselvis flere ulike personer, men her røpes ingenting av hva personene tenker, vi får bare vite hvordan de handler og hva de sier.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-SA

Bilde: Siren Halvorsen

Autoral forteller med intern synsvinkel

Den autorale fortelleren kan velge å legge synsvinkelen til en av karakterene i historien. Vi får altså innsikt i tankene og sanseinntrykkene til denne personen, men i stedet for at det brukes "jeg", som i en førstepersonsfortelling, er pronomenet han eller hun.

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-SA

Bilde: Siren Halvorsen

Morten Harry Olsens novelle "I urskogen" gir oss et godt eksempel på denne typen synsvinkelbruk. Hovedpersonen i novella heter Pettersen. Han er en eldre mann som har feira bursdagen sin med et godt måltid på en fin restaurant. På veien hjem prøver han å stoppe en slåsskamp, men blir selv slått ned. Han må på legevakta på Ullevål sykehus og venter deretter på ei drosje som skal kjøre han hjem.

"Pettersen ventet utenfor. For første gang etter hjerteoperasjonen følte han trang til en sigarett. Det var ikke helt mørkt; natten hadde et dypt skjær. Det var mildt. Han begynte å føle seg roligere. Han kikket på armbåndsuret. Klokka var nesten to. Han hadde ikke vært oppe så sent på så lenge han kunne huske. Fødselsdagen hans var over, og ødelagt. Det gode måltidet, konjakken og sigaren lå langt, langt tilbake. Han skulle ha sittet trygt og komfortabelt hjemme, drukket en førsteklasses vin og lest en god bok. Han følte seg ikke lenger i slekt med de menneskene som var ute på natten."
(Olsen, 1988)

Synsvinkelen i novella er nesten konsekvent intern, den ligger hos Pettersen. Slik kommer vi tett innpå ham og får sympati med ham – og tilsvarende antipati mot pøblene som har spolert fødselsdagen hans. I denne novella er det bare omtalen av hovedpersonen som "Pettersen" og bruken av pronomenet "han" som røper den autorale fortelleren.

Autoral forteller med skiftende synsvinkel

I ei tredjepersonsfortelling har forfatteren også muligheten til å skifte synsvinkel og på den måten gi oss innsikt i hva en eller flere av personene tenker. I motsetning til den eksterne synsvinkelen kommer vi altså inn i tankene til flere av personene i handlinga.

I eksempelet under, fra novella "Skolegutt" av Laila Stien, kommer vi for eksempel først inn i hodet til et foreldrepar, mens det i andre avsnitt er sønnen deres, Mattis, som har synsvinkelen:

"Mora og faren syns ikke noe om skolen. Ungene lærer ikke det de trenger å lære. De blir klønete og ukyndige med reinen når de er så mye borte fra den. Ikke får de ta seg fri heller. Det er sørgelige greier.

Bare i sommerferien og i helgene kan Mattis være med foreldrene til flokken. Det er det gildeste Mattis vet. Særlig om vinteren. Da får han sitte på scooteren sammen med mora, faren eller de store søsknene sine. Han får sitte foran og holde i styret og kjøre så snøspruten står bak dem. Når han blir stor, skal han ha sin egen scooter – en Yamaha."
(Stien, 1979)

Autoral forteller med allvitende synsvinkel

I novella "Ballstemning" skifter synsvinkelen umerkelig fram og tilbake mellom intern og ekstern. Fortelleren vet hva både hovedpersonen og andre personer tenker, han beveger seg fritt mellom fortid og nåtid, og han kommenterer det som hender. Vi bruker gjerne begrepet allvitende forteller om en autoral forteller som tilsynelatende har full oversikt over fortellingas verden.

Sin fortid hadde hun glemt. Hun hadde glemt den på samme måte som vi har glemt rosene, silkebåndene og de gulnende brev fra vår ungdom, fordi vi aldri tenker på dem. De ligger nedlåst i en skuff vi aldri åpner.

Men om natten drømte hun undertiden skrekkelige ting. Hun følte atter hvorledes den gamle heks som hun hadde bodd hos, rusket henne i skulderen for å jage henne av sted i den kolde morgen til madamen med ballblomstene.
(Kielland, 1879)

Åpne bilde i et nytt vindu

CC BY-SA

Bilde: Siren Halvorsen

Det viktigste er imidlertid ikke å kunne sette riktig navn på synsvinkelen. Det som er viktig er å kunne fortelle hvorfor forfatteren velger den fortelleren og synsvinkelen han gjør. Kanskje ligger synsvinkelen hos et barn i ei novelle. Hvordan hadde historia endra seg om det var barnets mor eller far som hadde synsvinkelen?

Det er dette som er det virkelig interessante når vi ser på fortellinger. Du kan prøve selv: Skriv om ett av utdragene fra tekstene over til en annen synsvinkel. Hvordan endrer teksten seg da?

• En historie kan fortelles i første eller tredje person.
• Ei førstepersonsfortelling eller jeg-fortelling har en personal forteller som er en av karakterene i fortellinga. Synsvinkelen er intern.
• Ei tredjepersonsfortelling har en autoral forteller som står utafor handlinga. Synsvinkelen kan være ekstern, den kan være skiftende, men den kan også være nesten gjennomført intern.

Har du forstått teoristoffet over? Test deg selv ved i oppgaven under. Du kan gjerne gå sammen med en annen i klassen. Diskuter mulige løsinger før dere bestemmer dere for hvilken knapp dere skal trykke på.

Kilder

Bjordal, O. (1992). "Regi" hentet fra Jakob Sande-årbøkene. Dale i Sunnfjord: Jakob Sande-selskapet.

Hamsun, K. (1990). Sult. Oslo: Gyldendal. (Originalverket utgitt i 1890.)

Kielland, A. (1879). "Ballstemning" fra Novelletter. København: Gyldendal.

Olsen, M.H. (1988). "I urskogen" fra En dans til. Oslo: Oktober.

Stien, L. (1979). "Skolegutt" fra Nyveien. Oslo: Tiden.