Grunnenhetene bit og byte og konvertering mellom prefikser

I totallsystemet i det binære tallsystemet har vi de to grunntallene 0 og 1. En enhet av disse kaller vi en bit, og det forkorter vi med liten b. For å kunne lagre informasjon som bokstaver binært trenger vi å sette flere bit sammen. Åtte bit (alle kombinasjoner mellom 00000000 til 11111111) gir oss 256 forskjellige kombinasjoner. Dette er nok til å beskrive en enkelt bokstav.

Data ble lenge sortert i grupper på åtte bit, og dette ble kalt en byte, som vi forkorter med stor B. For lagring av data ble det vanlig å oppgi størrelsen i byte, mens overføringshastighet fremdeles ble oppgitt i bit. Dette gjør at vi har to forskjellige måleskalaer i bruk, og vi må gange eller dele på åtte for å konvertere mellom dem.

SI-systemet, det internasjonale enhetssystemet, er et sett med regler som definerer enheter vi bruker når vi gjør målinger av fysiske fenomener. For eksempel definerer SI-systemet hvor lang en meter er, hvor tungt et kilogram er, eller hvor langt et sekund skal være. Norge og de fleste land bruker i dag SI-systemet. Noen land, som USA, og enkelte fagområder bruker enda eldre standarder som fot, miles og pounds, men disse er som oftest definert ut fra SI-systemet.

SI-systemet gir oss grunnenhetene vi bruker til målinger. Det gir oss også et sett med forstavelser som vi kan bruke når vi har mange av en enhet eller bare en liten del av en enhet. Vi kaller disse forstavelsene for SI-prefikser, og vi bruker tierpotenser mellom hvert prefiks.

Vi kan for eksempel si at et tau er 2 000 meter langt. Det er ikke noe galt i å si 2 000 meter, men det er ofte enklere å bruke SI-prefikset kilo slik at vi oppgir lengden i kilometer. Dermed blir 2 000 meter til 2 kilometer, som vi videre kan forkorte til 2 km.

Innen data bruker vi SI-prefiksene mye da grunnenheten (bit) er en veldig liten enhet, og det er upraktisk å oppgi størrelser eller hastighet i trillioner av bit. Under er de SI-prefiksene som vi bruker innen IT.

Det er for eksempel veldig vanlig å oppgi hastigheten på en internettforbindelse i antall megabit per sekund (Mb/s) som overføres. En harddisks lagringskapsitet er som oftest oppgitt i størrelsen gigabyte (GB).

I animasjonen under ser du eksempler på utregninger mellom bit og byte når det samme prefikset blir brukt. Du vil også se utregninger mellom bit og byte der ulike prefikser er i bruk.

Digital teknologi er bygd på binære tall (totallsystemet). På grunn av dette er det naturlig å bruke toerpotenser i utregning av prefiksene. Dette var veldig vanlig tidligere og brukes enda noen steder. Med toerpotens ble en kilobit definert som 1 024 bit og ikke 1 000 bit, som er måten vi bruker kiloprefikset på ellers når vi bruker tierpotens. En forskjell på 24 virker ikke så mye, men siden verdien ganges opp for hvert nytt prefikssteg, blir den prosentvise forskjellen større.

I tabellen under ser du antallet bit som brukes hvis prefiksverdien er 1 000.

I tabellen under er verdien 1 024 brukt for hvert prefiks.

Som du kan se, vil den prosentvise forskjellen mellom antall bit og hvert prefiks bli større jo høyere prefikset som brukes, er. Forskjellen mellom 1 000 og 1 024 er bare 2,34 prosent, mens når vi er kommet til terabit, er forskjellen blitt 9,05 prosent.

For å rydde opp i dette ble det opprettet nye prefikser spesifikt for å ta hensyn til binære tallsystemer. Eksempler på disse er kibi, mebi, gibi og tebi. Dessverre er ikke disse så vanlige, noe som gjør at vi i dag bruker både 1 000 og 1 024 for de samme prefiksene, avhengig av sammenhengen.

Et godt eksempel på dette er harddisker. Produsentene oppgir som oftest størrelsen på harddisker i tierpotens. Operativsystemer som Windows på sin side bruker toerpotens når de oppgir størrelsen på filer og partisjoner.

For dine egne utregninger bør du benytte 1 000 hvis du bruker SI-prefiksene (kB, MB, GB og så videre). Hvis du ønsker å bruke 1 024, bør du bruke binærprefiksene (KiB, MiB, GiB og så videre). Det er viktig at du navnsetter disse riktig.