Hvordan bygger man en vei?
Fra urørt skog og fjell til ferdig vei med veioppmerking og lys, snorklipping og veiåpning: I videoen nedenfor får du forklart arbeidet trinn for trinn. Prosjektet filmen handler om, er bygging av fem kilometer riksvei i Setesdalen, nærmere bestemt på riksvei 9 mellom Besteland og Helle.
Veibyggingsarbeidet steg for steg
I videoen over har flere fagarbeidere fortalt om oppgavene sine i et konkret veibyggingsprosjekt. Her får du ei kort oppsummering av gangen i arbeidet.
Først fjernes organisk materiale som røtter og trestubber fra den planlagte veitraséen.
Alt organisk materiale blir tatt vare på fordi det skal brukes til revegetering langsmed sidene av veien når veien står ferdig.
Deretter blir fjell som må fjernes, sprengt bort.
Samtidig som en gjør klar underbygningen, legger en stikkrenner på tvers og rør til diverse kabler (strømkabel, fiberkabel, telekabel osv.).
Graveren retter av planum (toppen av underbygningen).
Oppå planum kommer det først et lag med pukk, kult eller grus. Laget valses jevnt med gravemaskin og vals.
Deretter skal traséen asfalteres. Det er årsdøgntrafikken (ÅDT) som avgjør hvor tykt asfaltlaget må være. På riksvei 9 er det for eksempel krav om 8 cm. Europaveier kan ha opptil 22 cm tjukke asfaltlag.
Når asfalten er lagt, monteres det rekkverk. Rekkverkstypen varierer med plassering og formål.
Neste steg er at det legges på veimerking.
Så må belysninga komme på plass. Denne jobben gjøres ofte av et elektrofirma. Kablene er trukket fra før, men master med lys må settes opp.
Så er tida inne for revegetering (nyplanting) på begge sider av veien.
Ansvaret for veinettet i Norge
I Norge er ansvaret for bygging og vedlikehold av veier fordelt mellom stat, fylkeskommuner og kommuner. Vi skiller derfor mellom riksveier, fylkesveier og kommunale veier. Noen av riksveiene i Norge er i tillegg europaveier: De er ikke bare sentrale ferdselsårer gjennom landet, de er også en del av et viktig veinett som knytter hele Europa sammen.
Det er Statens vegvesen som har ansvaret for alle europa- og riksveier i Norge. Fylkene har ansvaret for fylkesveiene, og kommunene har ansvaret for de kommunale veiene.
Nasjonal transportplan (NTP)
Nasjonal transportplan er et dokument der regjeringen beskriver transportpolitikken sin. Planen blir revidert hvert fjerde år. Politikerne kan for eksempel utsette byggeprosjekter eller framskynde dem. De kan også droppe enkelte prosjekter helt.
Det velges nytt Storting hvert fjerde år, og transportplanen revideres midt i stortingsperioden. Det betyr at en ny regjering de første to åra må forholde seg til planen som den forrige regjeringen har gått inn for. Tanken bak denne ordningen er å sikre nok tid til utarbeiding av transportplanen og å gjøre transportpolitikken mer forutsigbar.
Regional transportplan (RTP)
Alle fylkene i Norge har planer for fylkesveinettet. Disse planene kalles regionale transportplaner.
Krav til veistandard
Statens Vegvesen utgir egne håndbøker som tar for seg alle krav og forskrifter som gjelder veier og veibygging, for eksempel krav til belysning, rekkverk, vegetasjon, rasteplasser, vannhandtering, asfalttykkelse, universell utforming osv.