Internetts historie

Fire datamaskiner knyttet sammen i et nettverk. Det var starten på internett. Året var 1969, nettet var amerikansk, og det ble kalt ARPANET.

Fire år senere ble Norge knyttet til som det aller første landet utenfor USA. Nettet hadde da vokst til 40 noder som hver kunne betjene tre–fire datamaskiner. I dag er det ingen som vet sikkert hvor mange maskiner det består av. Sannsynligvis var det mer enn en milliard domener på nettet i 2012.

Internett er et nettverk som knytter millioner av ulike små og store nettverk sammen. Teknologien som gjorde dette mulig, var først og fremst noe så kjedelig som en «protokoll» med det nerdete navnet TCP/IP. Denne protokollen ble brukt første gang i 1973, og det er den som bestemmer hvordan maskinen din skal dele opp for eksempel en bildefil i passelige «pakker» og gi hver av dem en adresse som gjør at de finner fram gjennom en rekke forskjellige nett og maskiner helt fram til bestemors smarttelefon. Der sørger den så for at alle pakkene kommer fram og blir satt sammen igjen til det bildet du sendte.

Det geniale er at dette gjør den helt uten noen sentral kontroll som bestemmer hvilken vei hver enkelt datapakke skal ta. Om store deler av nettet blir skrudd av eller slått ut av en feil, så vil bare pakkene finne andre veier fram til mottakeren. Hvis en pakke blir borte på veien, sendes den bare på nytt. Alt dette gjør internett til et svært robust nettverk.

Det var forskere ved universiteter og militære forskningsinstitutter som var de første brukerne på internett. Til å begynne med skjønte ikke så mange hva slags nytte de kunne ha av det. Men da det i 1972 ble mulig å sende elektronisk post mellom brukerne, vokste interessen fort. Etter hvert kom også diskusjons- og nyhetsgrupper, IRC eller chatting, og et system for informasjonsfangst som ble kalt «gopher», og som ligner på det vi kjenner fra nettet i dag.

I begynnelsen var naturligvis alt bare tekst. Hvis du har brukt tekst-tv, har du sett noe som ligner. Men avishus og kringkastingsselskaper så likevel muligheter og eksperimenterte med ulike løsninger over forskjellige typer nett. Folk flest hadde ikke datamaskiner ennå, så forskjellige terminaler ble brukt og koblet opp mot tv-skjermen eller egne skjermer. Men teknologien var dyr, interessen var laber, og mange penger gikk tapt.

Etter hvert ble det mulig for vanlige folk utenfor universitetsmiljøene å koble pc-en til internett ved hjelp av et modem. Man kunne koble seg til forskjellige BBS-er (Bulletin Boards) eller ISP-er (Internet Service Providers). De mest kjente i USA var Compuserve og AOL. I Norge var Oslonett (senere Schibstednett og Scandinavia Online eller SOL) den første internettleverandøren.

«Sett at all informasjonen som er lagret på datamaskiner overalt, var lenket. Sett at jeg kunne programmere datamaskinen min til å skape et rom hvor hva som helst kunne lenkes til hva som helst.»

Han som tenkte dette, var Tim Berners-Lee. Han var ansatt i forskningsorganisasjonen CERN (ja, den du kjenner fra oppdagelsen av Higgs-partikkelen i 2012) og arbeidet med hvordan forskerne kunne utveksle og oppdatere informasjon på en mer effektiv måte. Da han den 6. august 1991 publiserte det aller første nettstedet i det han kalte the World Wide Web, var det en begivenhet som har fått større betydning for dagliglivet til folk flest enn alt det arbeidet CERN egentlig skulle drive med.

Igjen var det noe så kjedelig som en protokoll som skapte revolusjonen. Tim Berners-Lee utviklet HTTP, som gjorde det mulig å legge inn lenker til andre filer i en tekst. En annen viktig del var URL-en, som ga hver enkelt fil en unik adresse slik at disse lenkene kunne finne dem samme hvor de måtte befinne seg på nettet. Ved hjelp av HTML-tagger i dokumentet og et eget program kunne både tekst og bilder settes sammen på skjermen.

Berners-Lee delte ideene fritt. Det samme gjorde Marc Andreessen ved Universitetet i Illinois, som snart hadde utviklet Mosaic, en nettleser som kunne kjøre på både Windows, Mac og Unix. Den hadde navigasjonsknapper, viste grafikk integrert i teksten og hadde tjenerprogramvare som gjorde det mulig ikke bare å lese, men også å publisere nettsider.

Du ville nok ha opplevd Mosaic som temmelig primitiv. Likevel skjønte alle at den nye muligheten til å kombinere tekst og visuell kommunikasjon var en revolusjon. Det året Mosaic ble lansert, økte trafikken på verdensveven med 341 000 prosent.

Andreessen startet selskapet Netscape og lagde en forbedret nettleser. Microsoft kastet seg på konkurransen med sin Internet Explorer. Nettet ble fylt opp med innhold som var interessant for folk flest. Etter bare fire år hadde verdensveven nådd 50 millioner brukere. For fjernsynet hadde det tatt 13 år å nå like mange, og for radioen 38 år.

Ikke bare var De olympiske vinterlekene på Lillehammer i 1994 «the best winter games ever» (ifølge IOK-president Samaranch). De var også det første OL i historien som hadde direkte resultatformidling på internett.

Det var internettleverandøren Oslonett som sto bak, og stuntet gjorde at vanlige folk ble interessert i det nye mediet. Avisene skjønte at dette var noe de også kunne ha nytte av.

De første norske dagsavisene på nett var lokalavisen Brønnøysunds Avis 6. mars 1995, og Dagbladet to dager etter. Det var mindre enn ett år etter at San Jose Mercury News hadde publisert den første nettavisen i USA. I løpet av 1996 hadde de aller fleste avisene egne nettsider.

I begynnelsen inneholdt de bare de samme sakene som papiravisen. Men etter hvert kom det innovasjoner som mulighet for kommentarer og lyd- og videoklipp. Ideen var at det nye mediet skulle hjelpe de tradisjonelle mediene til å levere nyhetene raskere, bedre og til en større målgruppe.

«Content is king» hevdet blant andre Bill Gates på denne tiden. Det var innholdet brukerne ville være villige til å betale for. Nettet var derfor noe de store, tradisjonelle medieorganisasjonene kunne tjene penger på.

Trodde man.

Internettleverandøren AOL var i 2000 verdsatt så høyt at de kunne kjøpe mediegiganten Time Warner CNN i det som var forretningshistoriens største oppkjøp. Det gikk åt skogen. Det viste seg at nettbrukerne ikke var interessert i å bruke internett slik de brukte tv, eller betale så mye som ble krevd. Teknologiaksjene var overpriset, og 13. mars 2000 sprakk det som er blitt hetende dotcom-boblen. Ti år senere hadde Time Warner og AOL en samlet verdi som bare var en sjuendedel av hva den var før boblen sprakk.

De siste 25 årene har vi opplevd en ekstrem vekst i mengden informasjon som er tilgjengelig på nettet. I januar 1996 fantes det 14 351 855 oppførte internettadresser. I januar 2019 var tallet på tilbydere av innhold økt til 1 012 695 272.^[1] For å finne det vi leter etter, er vi avhengige av søkemotorer.

Det fantes søkemotorer før Google dukket opp i 1998. Men Larry Page og Sergey Brin lagde en algoritme som gjorde det mye mer sannsynlig at de resultatene du fikk, var de som var mest interessante for deg. Andre søkemotorer på den tiden dynget på med innhold for å holde folk på siden slik at de ble utsatt for mest mulig reklame.

Google er i dag et av verdens mest verdifulle selskaper. De eier YouTube (som er det nest mest besøkte nettstedet). De har utviklet en rekke tjenester som e-posttjenesten Gmail, skylagringen Google Drive, karttjenesten Google Maps, Google Books, et prosjekt som har som mål å digitalisere alle verdens bøker, og det sosiale nettverket Google+. De har utviklet nettleseren Google Chrome og operativsystemene Google Chrome OS (for pc-er) og Android (for mobile enheter).

Inntektene får de hovedsakelig fra reklametjenesten Google Ad Sense. Når du gjør et søk, får du også opp annonser som har med søkeordet å gjøre. Google tar betalt for å sette annonsøren i kontakt med mennesker som allerede har vist interesse for det aktuelle produktet eller tjenesten ved å søke etter det.

«Don’t be evil» har vært Googles uoffisielle motto. Som alle dominerende aktører har de likevel møtt kritikk. Mange i mediebransjen mener at Google høster annonseinntekter for innhold som andre har produsert. Google er i det hele tatt kjent for en noe fri omgang med opphavsretten, enten de digitaliserer bøker eller utvikler programmer. Mange er også skeptiske til hvordan de bruker (eller misbruker) de enorme mengdene med data de etter hvert har samlet inn om deg og alle de andre som benytter tjenestene deres.

I mars 2012 kunne nyhetene fortelle at det 32 bind store leksikonet Encyclopaedia Britannica var kommet ut for siste gang. Dermed var det slutt på det eldste engelskpråklige leksikonet, som kom ut første gang i 1768. I Norge ble papirutgaven av Store norske leksikon lagt ned i 2010.

Riktignok finnes begge fremdeles i nettversjon. Men i 2012 fikk de konkurranse av Wikipedia, et digitalt oppslagsverk som lages på dugnad, og som alle som ønsker det, kan bidra til.

Wikipedia er et fenomen som vitenskapen faktisk sliter med å finne en god forklaring på. Hva er det som får så mange mennesker til å bruke tid og krefter på å skrive artikler de ikke får en krone betalt for? Det kalles delingskultur og har hatt stor betydning for at nettet har utviklet seg slik vi kjenner det i dag.

Internett oppsto og utviklet seg i hackerkulturen i 1970- og 1980-årene. De var kjent for sin idealisme og opposisjon mot autoriteter. «Information wants to be free», var mottoet. Det fantes store selskaper og offentlige organer som prøvde å styre utviklingen uten å lykkes. «De ble knust av et nettverk bygd av offentlige forskere og dataingeniører som ikke hadde noen administrerende direktør, ingen overordnet forretningsplan, ingen betalende abonnenter, ingen investeringer i innhold og ikke noen økonomisk interesse i å samle abonnenter», sier Jonathan Zittrain, en amerikansk professor i internettjuss.

Hackernes delingskultur kom også til uttrykk i bevegelsen som kjempet for fri programvare. Operativsystemet UNIX, webserveren Apache, nettleseren Firefox og kontorprogramvaren Open Office er alle resultat av denne.

Da raskere nett og bedre komprimeringsteknologi gjorde det mulig å legge ut musikk- og videofiler på nettet, støtte denne delingskulturen sammen med de eldre medienes opphavsrettjuss. Både musikk- og filmbransjen har brukt rettssaker og skyhøye erstatningsbeløp for å få slutt på delingen. En enslig mor med fire barn ble i 2009 dømt til å betale 1,9 millioner dollar for å ha delt 24 sanger. Det første musikkdelingsnettstedet, Napster, ble tvunget til å stenge i 2002.

Nye delingstjenester dukket opp – og ble stengt i tur og orden. Et eksempel er svenske Pirate Bay. Serverne ble konfiskert, og eierne ble dømt til ett års fengsel i 2010.

Mange mener at de gamle lovene om opphavsrett ikke passer i de digitale mediene. Alle rettssakene mellom store aktører som Apple og Samsung viser at også systemet for patentbeskyttelse trenger å tilpasses en ny tid.

Filmen «Kony 2012» ble lagt ut på YouTube 5. mars 2012. Seks dager senere hadde 100 millioner mennesker sett den. 58 prosent av amerikansk ungdom mellom 18 og 29 år kjente til den etter bare en uke. Halvparten av disse hadde hørt om den i sosiale medier.

Sosiale medier har gjort alle til aktører. Det begynte med e-post, diskusjonsgrupper og chatting tilbake i 1970- og 1980-årene. Etter hvert kom bloggene. Det vi kaller sosiale nettverk, debuterte med Friendster og Myspace, før Facebook ble lansert i 2004 og raskt vokste til den dominerende møteplassen på nettet. Siden har nye sosiale medier kommet til.

Terskelen for å delta i de sosiale mediene er lav. En del nettaviser lar deg kommentere artikler og dele dem ved «likes» på Facebook eller «tweets» på Twitter. På Spotify kan du la vennene dine følge med på hvilken musikk du spiller, og på Delicious eller Digg hvilke nettsider du besøker. På YouTube, Vimeo og Flickr kan selv bestemor dele sine videoer og bilder bare ved et klikk på smarttelefonen.

Sosiale medier har gjort det mulig å spre budskap raskt og vidt, og utenfor myndighetenes kontroll. Gjennom sosiale medier kan opposisjonsgrupper spre informasjon om demonstrasjoner , dokumentasjon av overgrep eller bevis på valgfusk. Eksempler er protester mot presidentvalg i Hviterussland og USA, og kampanjer som Metoo og Black Lives Matter. Andre hevder at de riktignok gjør det lettere for aktivister å uttrykke seg, men vanskeligere for det de uttrykker, å gjøre inntrykk på folk.

Kina har stengt ute de vestlige sosiale nettene. Der dominerer deres egne tjenester QZone og Sina Weibo.

Når vi bruker internett, legger vi igjen digitale spor. Mange er engstelige for hva som skjer med all informasjonen de sosiale nettstedene etter hvert skaffer seg om brukerne. I 2018 ble det derfor innført en ny lov som gjennomfører EUs personvernforordning (GDPR) i Norge. Her settes det krav til gyldig samtykke fra dem som gir fra seg personopplysninger på nett.

28. november 2010 begynte fem aviser i fem land å trykke en serie med konfidensielle telegrammer fra den amerikanske utenrikstjenesten, som de hadde fått av varslernettstedet WikiLeaks. I Midtøsten ble folk rasende da de fikk dokumentert hvor korrupte myndighetene var. Presidenten i Tunisia var den første som måtte gå av, før opprøret spredte seg til Egypt, Libya og andre arabiske land. Mange mener også at lekkasje av Hillary Clintons e-poster førte til at Donald Trump vant presidentvalget i USA i 2016.

Se NRK Supernytt om WikiLeaks

De elektroniske mediene (radio og tv) har gjort verden til en «global landsby», sa medieforskeren Marshall McLuhan i 1962. Men i de elektroniske mediene var det portvaktene i medieorganisasjonene som bestemte hva som skulle deles. De digitale mediene satte folk i direkte kontakt med hverandre.

Det er først nå vi virkelig kan snakke om verden som en global landsby. Vanlige mennesker møtes over avstander og kulturkløfter som før holdt dem atskilt. Det fører til en blomstringstid for nye ideer og spennende kulturuttrykk. Men også til at grupper føler seg krenket.

Når mennesker med fremmed kulturbakgrunn slår seg ned i et lite lokalsamfunn, tar det tid å bli kjent med hverandre. Slik er det i den globale medielandsbyen også. Protester og opprør som følge av ytringer på nettet viser at vi ennå har et stykke å gå.

Det tok mange generasjoner fra trykkerevolusjonen startet, til trykkefrihet var etablert som et urokkelig prinsipp. I dag handler kampen om hva prinsipper som opphavsrett, uttrykksfrihet og nettnøytralitet skal innebære i de digitale mediene. Ennå vet vi ikke hva utfallet vil bli av denne revolusjonen.