Årsaker til og virkninger av sekularisering

Sekularisering er et begrep som brukes om en utvikling der religionens betydning blir mindre i et samfunn. I den vestlige verden (Europa og Nord-Amerika) har det sett ut som sekularisering har gått hånd i hånd med moderniseringen på 1800- og 1900-tallet. Mot slutten av 1900-tallet ble det imidlertid mer og mer klart at modernisering i form av industri, urbanisering, avansert teknologi og økt levestandard ikke nødvendigvis fører til en nedgang i religionens betydning.

I Iran kom det en sterk religiøs motreaksjon mot moderniseringen da landet etter en revolusjon i 1979 fikk et konservativt prestestyre. Sør-Korea ble på kort tid et supermoderne land på slutten av 1900-tallet, uten at det gikk nevneverdig ut over religionens stilling i landet. Det virker altså som at modernisering kan føre til sekularisering, men at det ikke alltid gjør det.

Det kan se ut til at sekulariseringen har gjort seg mest gjeldende i områder der protestantisk kristendom dominerer, og på steder der opplysningstidens tanker har dype røtter. Sekularisering bygger altså ikke bare på materielle forhold, det handler om nye verdier og nye måter å tenke på.

Reformasjonen gav en ny type protestantisk kristendom, der religionen i større grad ble et forhold mellom enkeltmennesket og Gud. Det ble et klarere skille mellom det religiøse og det sekulære. Det hellige fikk mindre plass i den protestantiske forståelsen av verden gjennom at for eksempel helgener og relikvier ble borte, og ritualene fikk mer preg av å være symbolske handlinger.

Gjennom renessansen og opplysningstiden fikk man også mer tro på menneskets fornuft, vitenskap, individets frihet og at mening og lykke kunne søkes i dette livet uten hjelp fra kirke og religion. Slike endringer i mentalitet har nok vært viktige for sekulariseringen.

Sekularisering skjer på mange nivåer. På samfunnsnivå blir institusjonene sekularisert. I skolen ble faget kristendomskunnskap erstattet med KRL (Kristendoms- religions- og livssynskunnskap) i 1997 (senere RLE og KRLE). I lovverket har religionen siden 1814 hatt liten og stadig minkende betydning.

I 2012 ble statskirkeordningen avskaffet, og Norge har ikke lenger noen offisiell religion. Mange gifter seg nå i rådhuset i stedet for i kirken, og nyfødte registreres i folkeregisteret i stedet for i kirkebøkene.

Men sekulariseringen foregår også på individnivå, ved at religionen får mindre betydning for folks liv og måte å tenke på. Denne tendensen ser vi tydelig av Norsk Monitors undersøkelse der stadig færre oppgir at de tror på Gud. I 2015 var det for første gang flere som svarte “nei” enn “ja”. I 2017 økte andelen “nei” fra 38 til 46 prosent. 20 % svarte "vet ikke". Se NRK Sørlandet: Et flertall tror ikke på Gud

Samtidig er det ikke slik at utviklingen bare går i én retning. Selv om religion mange steder har mindre betydning i dag enn for 100 og 200 år siden, ser vi også at det utvikler seg nye former for religiøsitet, og det kommer reaksjoner mot utviklingen.

Etter andre verdenskrig har man i den sekulariserte delen av verden stadig sett bølger av nyreligiøse bevegelser. I forbindelse med hippiebevegelsen på slutten av 60-tallet ble østlig religion spesielt populært. Åttitallet innebar mange steder økt levestandard og fokus på materialisme. Som en motreaksjon på dette kom en ny bølge av nyreligiøsitet på 90-tallet.

Med økt migrasjon og internett sprer religiøse ideer seg raskt til alle verdenshjørner. På den ene siden har dette ført til at religion for mange har blitt en privatsak. Man hevder sin rett til å “designe” sin egen religion og hente impulser fra ulike tradisjoner. På den annen side har religion fått større plass i offentlige debatter og media. Religiøse hodeplagg, radikalisering og julegudstjenester i skolen er temaer som man tidligere hørte lite om, men som nå er gjengangere i media.