De greske filosofenes tanker om det gode liv

Ifølge den greske filosofen Platon (ca. 428–348 fvt.) handler det gode liv om at alle mennesker må utvikle gode dyder som klokskap, rettferdighet og mot. Dette er egenskaper som kjennetegner en person som lever et godt liv i etisk forstand. Alle bør søke sann kunnskap om hva klokskap, rettferdighet og mot egentlig er. Først når man har oppnådd innsikt i hva disse dydene egentlig innebærer, kan man leve et godt liv og nå sann lykke. Platon mente nemlig at dersom man hadde innsikt i hva som kjennetegner et godt liv, ville man også leve slik.

For å forstå Platons etikk må man se det i sammenheng med synet hans på virkeligheten. Platons idélære er en lære om at den konkrete jordiske virkeligheten vår er et slags skyggebilde av en evig og fullkommen idéverden. Platon tenkte også at sjelene våre har opphav i denne idéverdenen, og gjennom å søke sann kunnskap vil vi kunne huske ideene fra denne verdenen igjen. For å leve et godt liv er det altså viktig at vi forsøker å forstå ideen om det gode liv og streber etter å leve etter den.

Platons tanker kan kanskje virke fremmede i dag, men i det kristne verdensbildet kan vi se inspirasjon fra en slik tankegang gjennom ideen om Paradis, som en evig, uforanderlig, fullkommen og god verden. I middelalderen integrerte ulike kirkefedre tankene til Platon og etterfølgerne hans i det som etter hvert utviklet seg til å bli den katolske kristendommen.

Aristoteles' filosofi og tankene hans om det gode liv er knyttet til den konkrete virkeligheten vår, og ikke en idélære. For Aristoteles handler det gode liv om å strebe etter å realisere sine egne muligheter på best mulig måte. Dette er formålet med alt liv. Et frø kan realisere mulighetene sine og bli til en blomst. For mennesket handler det om å realisere mulighetene sine som rasjonelle og tenkende vesener. Mennesket realiserer seg selv gjennom å tenke og handle fornuftig.

For Aristoteles var det også sentralt å leve som gode samfunnsborgere for å kunne leve et godt liv. Mennesket må realisere evnene sine i et sosialt fellesskap med andre. Han definerer mennesket som et sosialt dyr med rasjonell tenkeevne.

Aristoteles er også opptatt av dyder. Moralske dyder er holdninger vi mennesker må utvikle for å få et godt liv og bli lykkelige. Han var også talsmann for den gylne middelvei. For å leve et godt liv må mennesket bruke evnene sine til å finne en balanse mellom to ytterpunkter og på denne måten utvikle gode dyder. Dyden mot bør for eksempel balanseres mellom feighet og dumdristighet, måtehold må balanseres mellom fråtsing og askese.

Over disse dydene ligger rettferdighet og visdom, som er grunnleggende dyder i Aristoteles' filosofi. Aristoteles bruker altså også begrepet dyd, men han var uenig med Platon i at disse dydene var evige og universelle. Aristoteles knytter dem til kulturen mennesket lever i. Han var opptatt av at vi gjennom sosialisering, i et sosialt fellesskap, kan utvikle oss til å bli bedre mennesker, om vi styres mot å utvikle de rette dydene.

Et tredje perspektiv på det gode liv, også utviklet i antikkens Hellas, er hedonismen. For hedonister som Aristippos og kyreneikerne handler det gode liv primært om å leve et liv der man oppsøker og streber etter mest mulig lyst og nytelse. Lykken og det gode liv er for hedonistene knyttet til sanselig eller materiell velvære, og til å unngå smerte og lidelse.

Arven etter hedonismen finner vi vel lett igjen i ulike forestillinger om det gode liv i dag, der tanken om ulike former for fysisk velvære og nytelse og det å unngå smerte og ubehag er noe mange ser på som veien til «det gode liv».