Bargobihttá

Holocaust og ondskap

Alle må regne med å møte en viss porsjon lidelse, og kanskje også ondskap, gjennom et liv. Slik ondskap og lidelse kan man kanskje finne en mening i, men hva hvis ondskapen og lidelsen blir ubegripelig stor?

Udatert bilde som viser utvelgelsesrutinen ved Auschwitz. Ungarske jøder står oppstilt langs jernbanesporet som ender i konsentrasjonsleiren. Menn til høyre, kvinner og barn til venstre. Foran dem står offiserene som skal foreta utvelgelsen. De som ikke ble ansett som arbeidsdyktige ble sortert bort og sendt til gasskamrene. — Udatert bilde som viser utvelgelsesrutinen ved Auschwitz. Menn til høyre, kvinner og barn til venstre. De som ikke ble ansett som arbeidsdyktige, ble sortert bort og sendt til gasskamrene. Govva: Mary Evans Picture, NTB scanpix / CC BY-NC 4.0

Hvordan forholder man seg til sin gud dersom det folket en tilhører blir holdt fanget under grusomme forhold, torturert, mishandlet, holdt som slaver og forsøkt systematisk utryddet? Dette var tanker som mange jøder satt igjen med etter holocaust.

Disse utdragene viser to ulike tilnærminger til problemet:

Min Gud ble dessverre drept i konsentrasjonsleiren. Jeg tror ikke lenger på den Gud jeg hadde dannet meg et bilde av i barndommen og som jeg ba til, helt til jeg kom til Auschwitz. Hos meg er den store Gud i himmelen blitt forvandlet til en liten Gud inne i hvert menneske. Vi mennesker er gode og onde, vi har valget, hver enkelt av oss, om hvilke krefter vi vil gi plass i livet vårt. Muligheten ligger i hver enkelt av oss, til både kjærlighet og grusomhet.

Robert Savosnick (1915-1998). En av de 35 jødene som overlevde deportasjonen fra Norge til Auschwitz under andre verdenskrig (Gritzman, 2017, s. 4).

Det som skjedde der [i Auschwitz] var noe så totalt ute av denne verden, så totalt ikke normalt at det ikke kan fattes innen noe rasjonelt tankesett - slik kunne jeg kun se noe metafysisk i det som skjedde, en slags “Guds hånd”. Jeg så tydelig “Guds hånd” under Shoa (Holocaust), men jeg forsto ikke meningen. (...) Vi står stumme foran fenomenet Shoa, og det finnes ikke noe svar i våre munner. Dette er en av prøvelsene som Gud utsetter oss for. På tross av alt, fortsetter vi med å knytte oss til Gud. Vi flyktet fra Gud til Gud. Men svar - finnes ikke.

Yehuda Amital (1924-2010). Israelsk rabbiner. Født i Romania og deportert til Auschwitz under andre verdenskrig (Gritzman, 2017, s. 5).

Tenk gjennom og diskuter:

Hva er forskjellen på måten Robert Savosnick og Yehuda Amital forsøker å forstå Holocaust?
Kan du tenke deg andre måter man kan forstå eller forklare ondskapen i Holocaust på, fra et jødisk perspektiv?
Bør vi alltid prøve å finne forklaringer når vi opplever ufattelig ondskap, eller er det av og til greit å bare si at dette er for ubegripelig?

Gritzman, Michael (Red.). (2017). Tro og praksis. Det jødiske universet sett innenfra. Oslo: Det Mosaiske Trossamfund i Oslo.

Tenk gjennom og diskuter:

Njuolggadusat teavstta geavaheapmái "Holocaust og ondskap"