Anabole steroider

Deltakere:Gjermund Erikstein-Midtbø – programlederJoachim – JChristine Wisløff – CW

Programleder: Velkommen til Antidoping-podden. I dag har vi et veldig spennende tema. Kjenner du noen som har brukt anabole steroider? Hva er det som gjør at man går til det skrittet og begynner med det? Er det et desperat ønske om å bli større og sterkere, eller er det usikkerhet, dårlig selvtillit eller lite tålmodighet med treninga? I denne episoden skal du få møte en som tok valget om å begynne med anabole steroider, og du får også møte dem som gjør alt de kan for å hjelpe dem som vil ut av det. Men først, velkommen til deg, Joachim.

J: Tusen takk!

Programleder: Det er veldig fint å ha deg her. Nå er du i slutten av 20-årene, men du startet å bruke dopingmidler før du var 20 år, som vi skal snakke mer om, men først må vi bli litt kjent med deg. Hva slags type var du da du var i slutten av tenårene og bodde i Oslo? Du vokste jo opp på Bjølsen.

J: Ja, jeg har vokst opp på Bjølsen. Det er en veldig lang historie, men kort fortalt var det en barndom med veldig mye mobbing og utestenging. Jeg har både AHDH og Tourettes syndrom, noe som gjør at jeg ikke var som alle andre, og jeg ble mobbet for tics og sånt. Jeg ble ofte skjøvet til side og opplevde flere perioder med utestenging. Jeg fikk mye juling og sånne ting. Jeg hadde lite selvtillit fram til da jeg startet å trene på treningsstudio. Da var jeg 13, man skal egentlig være 16, men jeg fikk lov av mamma og pappa på grunn av at det gikk så ille på skolen. Jeg gikk fra å være en Joachim som bare følte seg som ingenting, bare tråkket på, til å få mye bedre selvtillit. Så ting forandret seg litt fra rundt åttende klasse. Jeg gikk fra å bli mobbet veldig mye og få mye juling til å kunne ta igjen litt. Jeg var ikke voldelig eller noe sånt, men jeg kunne ta igjen så jeg ikke fikk så mye pepper. Jeg har alltid vært ydmyk og snill og sånn.

Programleder: Hva slags interesser hadde du på den tida? Hadde du noe annet enn trening også, eller var det det som var viktigst for deg?

J: Jeg hadde vel den samme interessen som alle de andre barna, men jeg fikk ikke lov til å være med på det. Jeg trenger ikke å nevne navn, men ... Fotballaget vi hadde, som alle på skolen gikk på, ble jeg kastet ut fra fordi det var ingen av de elevene som likte meg. Jeg var ikke velkommen. Selv om jeg hadde interesse for fotball, var jeg ikke med på det. Den interessen jeg har hatt, det er vel spill, Nintendo 64 og Playstation.

Programleder: Så selvtilliten var ikke helt på topp?

J: Nei, ikke i det hele tatt, ikke før åttende klasse, da det begynte å komme inn andre elever fra andre skoler. Bjølsen er en barne- og ungdomsskole, og det er ikke de andre i området. Så kom det inn nye folk, og jeg hadde fått litt muskelmasse. Jeg prøvde å ta igjen litt, og det fungerte jo, som sagt. Da fikk jeg en litt annen type image, og det var jo noe jeg bygde på, selvfølgelig. Etter så mange år med å bare bli tråkket ned er det selvfølgelig veldig, misforstå meg rett, positivt å få lite grann respekt og ikke bli hakket like mye på. Mobbinga tok ikke slutt, men jeg slapp i hvert fall å få så mye juling.

Programleder: For du droppet ut av skolen etter hvert, og da fikk du en jobb på treningsstudioet og kom inn i et sånn treningsmiljø. Du hadde jo trent en del år, men når var det du tok valget om å begynne med steroider? Det holdt du på med i åtte år.

J: Åtte år totalt, ja.

Programleder: Når tok du det valget? Hvordan skjedde det, egentlig?

J: Det kom egentlig veldig brått på, for jeg hadde jo trent i seks år før jeg valgte å starte på anabole steroider. Det kom egentlig litt ut av det blå. Det var en person som trente på samme treningsstudio som meg, som da kom bort og sa: "Nå ser jeg du har lagt på deg veldig mye muskelmasse, og hvis du hadde startet på litt testosteron nå og noen anabole steroider, så skal vi få deg opp på scenen." Jeg fikk en boost av å ... Jeg fikk følelsen av å bli satt pris på. Det å høre fra en person som er stor og sterk og veldig mye eldre enn deg, at her er det ikke noe bivirkninger, kanskje du får lite grann kviser. Det var kanskje det verste, så da var det jo fristende å starte. Og det gjorde jeg, og det tok ikke lange stunda før progresjonen kom.

Programleder: Da var du i slutten av tenårene.

J: Da var jeg 19. Jeg brukte anabole steroider fram til 2017, men med opphold. Jeg hadde pauser i starten de første årene. De siste årene var det vel mer konstant bruk uten pauser.

Programleder: Kjente du effekt med en gang da du tok de første kurene? Kjente du at du ble sterkere?

J: Både-og, på en måte. Jeg hadde jo fått informasjon om hvordan dette fungerte. Jeg visste jo hva anabole steroider var, jeg visste bare ikke hvordan det fungerte. Så det var vel litt sånn placebo de første dagene. Jeg startet opp på testosteron propionat og enantat, altså hurtigvirkende og langtidsvirkende testosteron samtidig. Så resultatene kom jo veldig fort, og det tar ikke lang tid før hurtigvirkende testosteron starter å fungere. Det er litt forskjellig fra person til person, men som regel tar det to til tre dager før du har full effekt, og da skjer det veldig mye.

Programleder: Hvordan var den følelsen?

J: Den var jo bra. Jeg kunne jo løfte tyngre. Jeg holdt ut lenger på treninga, fikk ikke melkesyre like fort, restitusjonstida kunne bli halvert, pluss at du får en stor, diger følelse inni deg, liksom en kongefølelse. Jeg fikk utrolig mye selvtillit, noe jeg ikke hadde fra før. Så det å gå til neste nivå innenfor treninga, det og steroidene, det var et pluss. Men det beste var at jeg fikk veldig god selvtillit. Det var jo noe jeg hadde lett etter hele livet.

Programleder: Men det var jo ikke bare positivt. Når kjente du de første negative konsekvensene, de første bivirkningene?

J: Det tok jo ikke veldig lang tid. Den eneste bivirkningen jeg ikke har hatt, er aggresjon, utrolig nok. Jeg tror alle har vært borti den, men det blir kviser og sånn, de kommer ganske fort, og etter det merket jeg på psyken at det var ting som ikke stemte, litt forandringer. Jeg tenkte litt annerledes, jeg begynte å gi mer faen, tenkte ikke over konsekvenser. Det var det første jeg la merke til, og som jeg husker veldig godt den dag i dag. Det jeg syntes var mest skummelt med bivirkningene jeg fikk, var at jeg begynte å gi mer faen. Jeg tenkte ikke på konsekvenser. Det var bare å gjøre noe, vite hva konsekvensene er, men ikke tenke over det, bare impulsivt gjøre det, selv om man vet at konsekvensene er der.

Programleder: Hva slags ting kan det være?

J: Nei, det kan være alt fra noe veldig smått, som å stjele noe i butikken, til grove ting som å være veldig voldelig, altså ikke i mitt tilfelle, men det kunne være å stjele en bil eller gjøre noe som man til vanlig ikke ville ha vurdert å gjøre, engang. Man vet at om man blir tatt for dette her, vil det være konsekvenser, det vil være det og det.

Programleder: Du kjente ikke på disse på samme måte?

J: Nei, nå har ikke jeg vært en voldelig type, men jeg har gjort mange dumme ting opp gjennom årene som jeg angrer veldig på. Det har skyldes den typen bivirkninger. Det er ting jeg ikke får ha ugjort, ting jeg har sagt, ting jeg har gjort, forskjellige ting.

Programleder: Depresjon, var det en stor del av det?

J: Depresjonen kom ... Altså, nå er dette her er så mange år siden, så jeg kan ikke si nøyaktig når, men det tok ikke mer enn maksimalt ett år før jeg begynte å merke at jeg ble dårlig til sinns, og at det skjedde noe med psyken. Da begynte det å være så ille at jeg faktisk måtte å gå og sykemelde meg. Jeg var sykemeldt først i tre måneder, så i seks måneder. Det er en veldig rar kombinasjon som jeg tror det ikke er så lett å sette seg inn i, men man har den kongefølelsen om at man er stor og sterk og har det bra, men samtidig har man det helt jævlig. Man er veldig deppa og tenker mye. Jeg endte opp med å til slutt fortelle legen min at jeg hadde brukt og ble først henvist til Josefinesgate DPS. Der var det ikke så mye vitenskap rundt dette med anabole steroider. Dette var i 2010. Så ble jeg sendt videre til ruspoliklinikken på Ullevål, hvor de hadde en person som kunne litt mer om anabole steroider enn alle andre. Denne behandleren var utrolig flink, og det var vel der jeg lærte meg en ny tankegang, sånn at det ikke skulle gå rett vest.

Programleder: For da skjønte du at du hadde et problem?

J: Jeg skjønte at jeg hadde et problem, men samtidig hadde jeg ikke lyst til å slutte med steroidene.

Programleder: Du ville beholde musklene, selvtilliten og være sterk, men du skjønte samtidig at det var noen bivirkninger av det?

J: Riktig, og utenom de fysiske bivirkningene, som var kviser, så var det ikke så veldig mye i starten. Det meste kom etter et par år med bruk av anabole steroider. Men det vil jeg bare si, for å legge litt vekt på det: Der har jeg bare hatt flaks. Alle andre jeg vet om som har brukt anabole steroider, har fått de bivirkningene som jeg fikk mange år etterpå, mye tidligere, kanskje så tidlig som et halvt år til ett år inn i kuren.

Programleder: Men da du startet som 19-åring og fortsatte med det, visste mange rundt deg at du drev med steroider? Var du åpen om det, eller var det noe du ikke fortalte?

J: Jeg fortalte ikke det til noen. Det var vel bare den daværende kjæresten min som visste om det etter cirka et halvt år inn i forholdet. Utenom det var det bare de jeg trente sammen med som visste om det. Det var et veldig lukket miljø fordi vi som brukte, ikke ville at andre skulle vite om det. Vi var en liten gjeng med gutter som brukte, og da ble det liksom innafor der, men jeg regner med at folk hadde sine mistanker.

Programleder: Det var ingen som prøvde å stoppe deg?

J: Nei.

Programleder: Hvis det er noen som hører på nå som er pårørende, som har en kamerat, en kjæreste, en bror eller en søster som driver med dette, har du noen tips til hvordan de kan ta det opp med en bruker, hvordan de kan forholde seg til det som pårørende?

J: Hvis det er noen der ute som mistenker at kjæresten eller barna deres bruker, tenker jeg at man må konfrontere dem med en gang. Man skal ikke nødvendigvis rive taket og sånn, men sitt ned og prat og prøv å finne ut om de bruker eller ikke. Man må gjøre det tidlig nok. Om et år vil det være 13 ganger vanskeligere å få det ut av dem. Spør, kanskje fortell litt rundt det, om hvor farlig det er, for det vil man jo ikke selv innse når man bruker. Er man bekymret for at man har en kjæreste eller et barn, en fetter eller kusine som bruker, så vil jeg anbefale å konfrontere den personen, sette seg ned og prate og si at dette er til ditt eget beste, jeg er bare bekymret. Kommer du ikke noen vei med det, anbefaler jeg å kontakte Steroideprosjektet for å få inspirasjon, tips og sånne ting som kan hjelpe til å informere den pårørende.

Programleder: Hvis du ikke har hørt om Steroideprosjektet, kan jeg love deg at du kommer til å høre om det senere i podkasten, for vi har besøk derfra i studio i dag. Men Joachim, i dag er jo du dopingfri. Hvordan har du det egentlig nå?

J: Jeg har det som fisken i havet nå, som plommen i egget. Jeg har det kjempefint og kunne vel egentlig ikke ha hatt det bedre, utenom en ting som henger igjen, som sikkert kommer til å henge i resten av livet, og det er jo den megareksien. Når jeg ser meg selv i speilet, synes jeg at jeg ser helt jævlig ut. Det har blitt veldig mye bedre med årene, men ikke helt borte, og om det kommer til å gå bort eller ikke, det vet jeg ikke. Men jeg har det kjempefint. Jeg jobber med forebygging av anabole steroider, rus og gjengmiljø, og så driver jeg YouTube-kanalen min hvor jeg stadig får henvendelser fra personer som stiller spørsmål og ønsker nye informasjonsvideoer, får noen e-poster og litt sånn forskjellige ting. Misforstå meg rett, jeg er veldig glad for at jeg her i dag, uten irreversible bivirkninger og har det fint, men hvis jeg ikke hadde brukt, hadde jeg ikke hatt den kunnskapen jeg har. Derfor er jeg jo glad for at det har skjedd, men samtidig er jeg ikke glad for at jeg har brukt. Heldigvis sitter jeg nå her og puster og kroppen er fin.

Programleder: Du må fortelle litt mer om veien ut derifra. Det er ikke bare bare å slutte og komme seg ut av den vonde spiralen som du var inne i når det var så lenge som åtte og et halvt år. Det vendepunktet der, når du klarte å komme deg ut, hvor tøft var det?

J: Det var helt jævlig, faktisk. Jeg hadde ikke en liten anelse engang om hvor jævlig det faktisk kom til å være å slutte på anabole steroider. Sakte, men sikkert synker testosteronnivået i kroppen, og man begynner å kjenne på at psyken blir verre og verre, og man mister kroppsvekt, muskler og sexlyst. Alt går liksom bare til helvete. Så den veien fra da jeg slutta tidlig i 2017 og fram til jeg kom meg ordentlig på beina, tok faktisk to år. Det første året var veldig intensivt. Det var så ille at jeg var superdeprimert. Jeg var psykotisk til tider, sosial angst hadde jeg, kunne ikke gå ut døra. På det verste sperret jeg meg inn på gjesterommet hjemme og måtte få forloveden min til å komme med mat og drikke og sånn utenfor døra. Jeg ville aldri ha trodd at det kunne gå så galt med psyken, men det gjorde det, og det tok lang tid før jeg kom meg. Det var et år med, beklager ordbruken, et rent helvete. Hadde jeg visst om det ene året jeg skulle ha etter åtte års bruk, ville jeg aldri funnet på å røre anabole steroider, ikke i det hele tatt. Ikke om jeg hadde fått det kastet etter meg med en million kroner i en sekk. Uansett hvor "bra" jeg følte meg i de åtte årene med bruk, så var det ikke verdt det. Det ene året var helt forferdelig. Jeg ble suicidal til tider, jeg hadde et par forsøk som heldigvis ikke gikk. Så gikk det sakte, men sikkert oppover fra å være helt nede på bunnen til at jeg sakte, men sikkert klarte å komme meg oppover, ut fra gjesterommet, ut i stua og spise litt, jeg bevegde litt på meg, snakket med folk. Jeg snakket ikke med mamma og pappa på nærmere et halvt år. Jeg hadde jo bare forloveden min som var der, men jeg var jo ikke til stede.

Programleder: Etter hvert fikk du hjelp også, eller?

J: Hjelp og hjelp ... Jeg fikk hjelp av forloveden min. Jeg oppsøkte ikke noe hjelp, så jeg har ikke vært hos psykolog eller psykiater eller noe sånt, selv om jeg burde ha vært det og burde ha gjort det. Jeg brukte to år på å komme meg på beina. Den eneste støtten jeg hadde da, var forloveden min, som jeg bodde med, og som heldigvis greide å stå der gjennom den lange, tunge perioden.

Programleder: Jeg er veldig glad for at du sitter her i dag og kan fortelle den historien. Det er en sterk historie, og du har vært gjennom mye, forstår vi. Du har brukt YouTube-kanalen din og lagt ut videoer der du har fortalt om bruken din og hvordan du sluttet. Der har du fått mange tilbakemeldinger og føler at du bidrar til å få folk til å slutte.

J: Riktig. Kanalen startet jeg i august i fjor, tror jeg, så jeg har drevet med det i litt over ett år. Da jeg begynte å komme meg på beina, tenkte jeg at nå har jeg lyst til å gjøre noe. Så tok jeg en sjanse på å spille inn en video der jeg fortalte om meg selv og sa at jeg har brukt steroider i åtte år. Jeg ville prøve å forhindre og forebygge. Jeg visste ikke om det skulle gå bra eller ikke, men det viste seg å gå kjempebra. I løpet av noen dager var videoen vist i underkant av tre hundre ganger, og jeg avsluttet innlegget med å si at det bare var å kontakte meg hvis noen lurte på noe som helst. Jeg sa at folk gjerne kunne ringe med skjult nummer eller lage en e-postadresse med bare a, b, c, 1 2, 3, og det var det mange som gjorde. Det var mange som tok kontakt, veldig mange unge, en del voksne og en del foresatte også, faktisk. I løpet av et par ukers tid, i hvert fall ikke så lenge etter den første videoen, hadde jeg jo pratet med veldig mange og klart å hjelpe tre–fire stykker med å slutte på anabole steroider, og jeg hadde fått rundt åtte–ni stykker til å ikke starte. Det ga meg en boost og stor glede. Da fikk jeg liksom smake på den største rusen jeg har fått smake på i livet, og det er å kunne hjelpe andre. Det har nå har blitt en lidenskap for meg. Jeg fortsatte med YouTube-kanalen, den driver jeg ennå, og det er fortsatt folk som tar kontakt. Jeg har hjulpet cirka tjue stykker med å slutte på anabole steroider, og i overkant av 50 har valgt å ikke å starte ved å sende en e-post, ringe eller chatte på Messenger eller Instagram og sånne ting. Det er jeg veldig glad for, for jeg unner ingen i verden å være gjennom det jeg var gjennom. Å kunne være til hjelp og bare få en person til å ikke starte eller til å slutte, det gir meg veldig mye.

Programleder: Veldig bra! Tusen takk for at du ville dele historien med oss her i Antidoping-podden, Joachim. Så kan jeg jo nevne at Antidoping Norge har en egen chattetjeneste som heter Dopingkontakten. Her er det mulig å sende inn spørsmål hvis man trenger å prate med noen om doping og kroppspress.

__________________________

Programleder: Da ønsker vi Christine Wisløff velkommen inn i studioet. Eller, du har vært her og hørt på historien til Joachim, men nå er det du som sitter bak mikrofonen. Du er prosjektleder i Steroideprosjektet, og vi i Antidoping Norge jobber jo med forebygging av doping. Vi holder for eksempel foredrag for skoler og idrettslag og samarbeider med politiet og kommunene, og vi driver Dopingkontakten, som jeg nevnte i sted. Men vi driver jo ikke med behandling, det gjør dere i Steroideprosjektet. Dere jobber for at brukere av anabole steroider som har fått helseproblemer, skal få god hjelp og behandling uansett hvor i landet de bor, og pårørende skal også få den hjelpen. Fortell litt mer om arbeidet dere gjør, og hvor viktig det er.

CW: Steroideprosjektet startet opp i februar 2014, og det var rett etter at det var ansvarsplassert fra et samlet politisk nivå at det skulle bli en rettighet for brukere som har behov for hjelp til behandling i spesialisthelsetjenesten. Det var det ikke før, og det ble fordelt til spesialisthelse som rus og avhengighet. På den tida var det lite kunnskap om behandling. Hvordan skal man gå fram? Hva er hensiktsmessig behandling for denne pasientgruppa, og hva burde man kartlegge? Hvilke helsekonsekvenser er det de faktisk sliter med? Hvordan skal man gå fram? Da ble Steroideprosjektet dannet for å kunne samle og utvikle kunnskap og samtidig få implementert denne kunnskapen ut i behandlingsapparatet sånn at det ble benyttet hvis og når pasientgruppa kom inn. Det har vært oppdraget vårt. Vi har jo sett at det har vært ganske mangelfullt når det gjelder kunnskap, så mye har vi måttet samle og sette sammen med personer som har erfaring, fra brukere til pårørende til klinikere som har erfaring med denne typen pasientgruppe eller brukergruppe.

Programleder: Nå satt du og hørte på historien til Joakim, og du har jobbet med mange som har brukt anabole steroider, slik som Joachim har. Var dette en historie du følte at du har hørt før? Var det gjenkjennelig?

CW: Jeg kan starte med å si at jeg er sykepleier og har jobbet i avhengighetsfeltet lenge. Jeg jobbet med behandling eller i klinikk med pasientpopulasjonen før jeg ble prosjektleder. Etter at jeg ble prosjektleder, har jeg jo ikke jobbet klinisk, men jeg jobbet med å veilede folk inn til behandling. Vi har en tjeneste hos oss der folk kan ta direkte kontakt og høre hva det innebærer, og nå har jeg snakket med over 650 forskjellige brukere. Det er klart at alle har sin individuelle historie, og det er jo store variasjoner fra når man starter, hva som er bakgrunnen til at man har startet, hvordan man kommer borti det første gang, når man avslutter, hvor lenge man har brukt, og hvor store mengder man har brukt. Joachim har sin unike historie, men den er jo gjenkjennbar fordi det er ofte en grunn til at man starter opp. Det er ofte et ønske om å endre eller bli noe annet enn det man har fått til ellers.

Programleder: Ofte kan det være på grunn av dårlig selvtillit, mobbing i oppveksten. Sånne ting kan være viktige grunner til å starte.

CW: Vi ser at noen selvfølgelig har en historie som gjør at dette er viktige årsaker for at man starter, og så er det andre som ikke har noe i det hele tatt.

Programleder: De skal bare bli større?

CW: Ja, som trener og er opptatt av kropp. Man ser jo også, spesielt når man snakker med den yngre oppvoksende generasjonen som har startet eller vurderer å starte, at enkelte tar kontakt med oss og tenker i de samme baner som de som tar kontakt med Dopingkontakten. Det handler jo om at man i dag har så stort kroppsfokus. Samfunnet har fokus på det å ha en fin kropp, for det er lik vellykkethet, det å ha selvkontroll til å ta vare på seg selv. Dermed er det jo mange som ønsker å se ut som idealene, men kanskje ikke har akkurat de genetiske anleggene som vil tilsi at du klarer å bygge en kropp som forbildet og idealene som vi i samfunnet har i dag.

Programleder: Som dere opplever det, hva er det folk blir mest overrasket over når de begynner å bruke?

CW: Alle, og det vil jeg ikke legge skjul på, alle sier at "dette hadde en god effekt i starten, det ga meg en boost". De fleste blir ganske overrasket over at det har en psykologisk effekt i tillegg: bedre selvtillit, mer energi, bedre fokus, selvkontroll, alle disse tingene som mange sier er plusstillegg fordi det gir en god effekt for å kunne trene og å restituere fortere, bygge muskler fortere. Man ser ofte resultatet ganske raskt. Det folk er overrasket over, er den plusseffekten med de psykiske effektene, som også gjør det enda vanskeligere å slutte etter den ene gangen eller den ene kuren som du har tenkt at du skal ta fordi du skal se litt kul ut til den sydenturen med gutta eller bryllupet ditt.

Programleder: Joachim fortalte at han ikke visste så mye om bivirkningene. Han hadde hørt om kviser, men ikke om de store bivirkningene som han fikk kjenne på senere. Er det vanlig, tror du?

CW: Ja, det er nok mange som kan lite om konsekvensene og hva som faktisk kan skje når man starter opp. Det har nok blitt enklere enn når Joachim begynte. Etter 2013 etablerte Antidoping Norge denne folkehelseavdelingen som har utviklet mye materiell, og vi begynte med Steroideprosjektet, som har lagd en folkeopplysningskampanje som heter steroidelab.no. Her ligger det mye god informasjon. Dette blir en motvekt til den "brosciencen" som ligger ute fra brukermiljøene, for de beskriver jo at hvis du bruker det på den og den måten og gjør det sånn og sånn, da skal du ikke måtte ta noen risiko ved bruk. Men sånn er det ikke, for de tar ikke individuelle vurderinger. De tar ikke vurderinger om ditt genmateriale, hvordan du personlig faktisk takler og tåler dette. De uttaler seg på vegne av genmaterialet til hele verdens befolkning, og det er ganske fascinerende å kunne gjøre det.

Programleder: Ja, for det er ikke noen tvil om at det er store individuelle forskjeller.

CW: Enorme! Det ser jeg når jeg snakker med folk. Det er store individuelle forskjeller i den forstand at ... Når begynner du, hvor tidlig, hvilke mengder? Hvordan takler din psyke, ditt genmateriale dette? Samtidig er det avgjørende hva du faktisk inntar. Dette er jo ikke preparater som stort sett blir hentet ut fra apoteker og er sikret. Dette er preparater som er kanskje er blandet ut og mikset på et loft eller en garasje eller i helt andre anlegg i andre land. Ingen har sikret at innholdet faktisk er det som står bakpå pakken.

Programleder: Joachim var tydelig på at han mente han hadde flaks, for en del av bivirkningene han ikke fikk på mange år, fikk andre han kjente, i løpet av et halvt år eller tidligere. Han fortalte før han kom inn i studio i dag at han hadde gjort en hjerteundersøkelse som viste at det ikke hadde påvirket hjertet hans, men det kan skje for andre.

CW: Det kan absolutt skje for andre, og det er ikke gitt hvor lang tid du kan bruke anabole steroider uten at det påvirker hjertet ditt. For enkelte får jo store både fysiologiske og psykologiske konsekvenser etter kort tids bruk. Andre kan ha brukt i mange år, sånn som Joachim. De avslutter bruken og har det tøft når de avslutter, men samtidig kan de leve et liv uten de store alvorlige konsekvensene som du må leve med livet ut dersom du har hatt et hjerteinfarkt.

Programleder: Hva er grunnen til de forskjellene der? Er det genetisk?

CW: Det er både genetisk, det er absolutt mye genetisk sårbarhet, og så handler det om hvilke preparater du faktisk inntar, og enkelte tåler noen preparater bedre enn det andre gjør. Alt er jo en kombinasjon av hvor lenge, hvor store mengder, alt dette i sum.

Programleder: Joachim fortalte om veien ut av dopingen. Han hadde stor støtte i forloveden sin hjemme, men nå er jo dere i Steroideprosjektet en viktig del av veien ut for mange. Når er det dere som regel kommer inn i bildet?

CW: Det er veldig individuelt. Det kommer an på når folk ønsker å avslutte, og noen klarer det jo, Joachim klarte det. Han hadde vært igjennom litt forskjellige behandlingstilbud, men da var det enda ikke etablert som et strukturert tilbud i spesialisthelsetjenesten. Andre må inn og få hjelp. Noen får hjelp hos fastlegen sin, og noen må inn i spesialisthelsetjenesten og gå der til behandling over lengre tid. Det handler både om hvilke konsekvenser man har pådratt seg, hvor alvorlig det er, og hva slags type du er. Det varierer jo også. Vi hjelper folk inn til behandling hvis folk tar kontakt med oss, ønsker hjelp og synes det er vanskelig å ta opp med fastlegen eller annet hjelpeapparat som skal henvise dem. Da bidrar vi til å sluse folk inn ved å ta kontakt med de riktige instansene. Samtidig bidrar vi med å veilede hjelpeapparatet som skal tilby dem behandling. Dette er jo en ganske ny kunnskap, og det er jo ikke sånn at det er mange på hvert fastlegekontor som bruker steroider av pasientpopulasjon til fastlegen. Hjelpeapparatet er avhengige av god støtte og hjelp, sånn at vi kan støtte dem med å fortelle hva slags blodprøver de burde ta, hva slags kartlegging de burde gjøre, både fysiologisk og psykologisk, og hva slags eventuell behandling er viktig å tilby. Hvis du ikke makter å følge opp dette selv, hvor kan du henvise dem videre sånn at det blir et godt behandlingsforløp for brukergruppa. Men det er et stort spenn, altså, fra folk nede i 16–17-årsalderen som har brukt en kur eller to som trenger hjelp, til folk oppi 50-årene som både har begynt sent eller har brukt i mange, mange år. Spennet er så stort, så det nytter ikke å si hvem det er, og når de ta kontakt, for det er det veldig store forskjeller på. Det vi kan se, er at de fleste tar kontakt, og ikke nødvendigvis fordi de opplever store fysiologiske bivirkninger. Da tar de kontakt for hjelp for den bivirkningen, men innrømmer gjerne ikke hva som kan være den bakenforliggende årsaken til at de har fått det. Det de aller fleste tar kontakt med oss for og ønsker hjelp for, er psykiske problemer. Når psyken begynner å tulle med dem, er det skremmende. Det er et varsku om eller et ønske om at da vil de gjerne endre eller slutte, endre på det som gjør at de ikke fungerer psykisk, som de alltid har gjort tidligere.

Programleder: Helt til slutt: hvis du snakker til en lytter i dag som kanskje kjenner seg igjen i historien til Joachim, eller kanskje i historien til forloveden til Joachim, som er pårørende og kjenner en som sliter, en som bruker, som kanskje vil ut, eller som kanskje ikke vet selv at han vil ut av dette, hva slags råd vil du gi?

CW: Da vil jeg gi råd om det kan være vanskelig å snakke om det, og man har sikkert gjort det, og det kan også være vanskelig å konfrontere. Men det går an både å ta kontakt eller gå inn på Antidoping Norge sine sider og ta kontakt med Dopingkontakten. Eller hvis det er direkte knyttet til helse eller annet man lurer på, kan de også ta direkte kontakt med oss. Enten kan man ringe oss på 46 95 97 91, eller man kan man gå inn på steroidelab.no. Det er en nettside der det ligger mye forskjellige informasjonsmateriell. Der ligger det også e-postadresser slik at man får tak i oss for å få vite hvordan man går fram eller motiverer til å gjøre en endring i livet. Da kan vi hjelpe både pårørende og brukeren selv til å bli motivert til å gjøre en endring i livet, og samtidig kan vi få dem inn i behandling.

Programleder: Tusen takk til deg, Christine Wisløff, prosjektleder i Steroideprosjektet! Det var dagens episode av Antidoping-podden, det er bare å abonnere på podden i appen du bruker til å høre på podkast. Så kommer det nye episoder der utover høsten.