Sosialismen
Sosialismen var den ideologiske motparten til liberalismen. De sosialistiske tankene forente seg i kravene om bedre livsbetingelser for den nye industriarbeiderklassen som følte seg utnyttet av den rådende kapitalistiske samfunnsstrukturen. Sosialistene hevdet at liberalismen skapte store økonomiske og sosiale ulikheter. I den voksende arbeiderklassen ble det utover 1800-tallet reist krav om at økonomien måtte styres av staten og ikke av næringslivet. De ville ha det som kalles en planøkonomisk modell.
I synet på menneske og samfunn innenfor den sosialistiske bevegelsen har fellesskapet i hovedsak vært viktigere enn individene. Dette skyldes en materialistisk historieoppfatning. Den forklarer de mekanismene som, ifølge sosialistene, styrer den økonomiske utviklingen. Så lenge bedriftseierne kunne utnytte industriarbeiderne med lav lønn og dårlige arbeidsvilkår, ville forskjellene i samfunnet fortsette å øke. Sosialistiske tenkere ville at eiendomsretten til bedriftene skulle overføres til staten. Da kunne overskuddet i bedriftene tilfalle alle i samfunnet etter behov.
Den teoretiske analysen av det kapitalistiske samfunnet ble utformet av Karl Marx (1818–1883). De store økonomiske og sosiale ulikhetene i samfunnet skyldes, ifølge Marx, at borgerskapet eide produksjonsmidlene og kontrollerte det framvoksende proletariatet, altså industriarbeiderklassen. Målet for Marx var økonomisk utjevning og/eller et klasseløst samfunn der staten eller arbeiderkollektiver eide produksjonsmidlene (bedriftene). Ifølge Karl Marx kunne denne overgangen skje gjennom en revolusjon.
Revolusjonen måtte ledes gjennom en overgangsfase som Marx kalte proletariatets diktatur. Idet arbeiderene tok kontroll over bedriftene og maskinene, ville eierne av bedriftene kjempe imot. Denne maktkampen ville ende i en væpnet konflikt mellom partene.
Proletariatets diktatur skulle være tidsbegrenset og en overgangsfase på vei mot det klasseløse samfunnet. Når arbeiderne hadde bestemt hvordan samfunnets verdier kunne gis tilbake til fellesskapet, skulle diktaturet opphøre, og man ville få et klasseløst samfunn.
De største forskjellene mellom de ulike sosialistiske retningene er i synet på revolusjon som virkemiddel for å skape det sosialistiske samfunn. Anarkistene brøt med Marx' oppfordring om å skulle innføre proletariatets diktatur. Friheten kunne først virkeliggjøres, ifølge anarkistiske tenkere, uten en undertrykkende stat, uavhengig av hvem som satt med makten i staten.
I den anarkistiske tradisjon fantes […] en intens frihetstrang, dyp uvilje imot staten og alle hierarkier og en innbitt tro på samarbeid og frivillighet, dertil et lyst menneskesyn som hevder at bare all nedbrytning av all autoritet vil kunne frigjøre menneskets iboende godhet. (Hagtvet, 2010)
Mot slutten av 1800-tallet oppstod det også en sosialdemokratisk retning som hevdet at det var mulig å skape et sosialistisk samfunn innenfor det demokratiet som fantes. Det kunne gjøres ved å vinne makt gjennom valg og så endre samfunnet innenfra med reformer som gavnet fellesskapet.
Gjennom historien har flere bevegelser hatt idéer om, og forsøkt å skape, det perfekte samfunn. Drømmen om et bedre samfunn er gjerne blitt kalt "Utopia" etter Thomas Mores bok (ca. 1516) ved samme navn.
Er det klasseløse samfunnet bare en utopi?
Hagtvet, B. (2010). Ideologienes århundre: en personlig vandring i det 20. århundrets politiske idéhistorie. Dreyers forlag.
Guoskevaš sisdoallu
Mot slutten av 1800-tallet ble et sosialdemokratisk alternativ til revolusjon fremmet blant sosialistiske tenkere.