Skolen under krigen
Det var ikke lett å drive skole under krigen. Skoler og forsamlingslokaler ble rekvirert, altså tatt over, av tyskerne allerede fra våren 1940. På grunn av dette ble det nødvendig å finne midlertidige skolelokaler. Menighetshus, butikklokaler, gårder, private hjem med mer ble brukt til undervisning over det ganske land. I Trondheim fikk 400 elever undervisningen sin i Bymarka, 140 av dem på Lian-restauranten.
De vanskelige forholdene gjorde at det var nødvendig med oppfinnsomhet og lærelyst, og det førte til sterkere nærhet og fellesskap mellom elever og lærere.
Ved juletider og ellers om vinteren hendte det at ferien ble utvidet på grunn av den vanskelige brenselssituasjonen. Det ville ikke være mulig å varme opp undervisningsrommene nok når vinteren var på det kaldeste. Barna måtte gjerne ha med seg en vedkubbe hjemmefra i skolesekken hver dag. Fridagene på de kaldeste dagene ble kalt brenselsferie.
Noe som gjorde forholdene vanskeligere, var da det i 1942 ble et læreropprør som førte til at mange lærere ble arrestert.
I februar 1942 kom to lover knyttet til lærere og barn og unge som bidro til at lærernes kamp mot nazifiseringen av skolen ble tilspisset. Den første loven opprettet Norges Lærersamband og forpliktet lærerne til å bli medlemmer av denne organisasjonen. De fleste lærerne boikottet dette. Samtidig kom det en lov hvor medlemskap i NS' ungdomsfylking ble gjort obligatorisk. Enhver norsk gutt eller jente skulle altså tjenestegjøre i ungdomsfylkingen fra de var ti til de fylte atten år.
Dette vedtaket ble også motarbeidet av landets lærere. I løpet av noen uker denne vinteren hadde 85 % av dem sendt inn et protestbrev der de nektet å medvirke til oppdragelse av norsk ungdom etter de linjene som var satt opp av Nasjonal Samling. Dette resulterte i at mange lærere ble arrestert. Omtrent 1100 lærere ble arrestert i mars 1942, og halvparten av dem ble sendt til Kirkenes for tvangsarbeid.
Også foreldre protesterte. Nærmere en halv million foreldre sendte inn protestbrev der de ikke ønsket at deres barn skulle delta i ungdomsfylkingen til NS, da det stred mot deres samvittighet.
Den tyske okkupasjonen var særlig omfattende i Nord-Norge, og spesielt i Finnmark. Vinteren 1944–45 var 100 000 tyske soldater stasjonert i Øst-Finnmark. Mange steder var antallet soldater høyere enn lokalbefolkningen. I Porsanger økte for eksempel befolkningen fra 3000 til 30 000. Mangel på oppholdsrom for soldatene førte til at de rekvirerte og invaderte skoler, men også boliger, kontorbygg og andre offentlige lokaler.
Frigjøringen av Finnmark startet med de sovjetiske troppenes invasjon 18. oktober 1944. Men for å hemme framrykkingen til Den røde armé ga Hitler 28. oktober ordre om at Finnmark og Nord-Troms skulle totalødelegges og befolkningen tvangsevakueres. 75 000 mennesker måtte forlate alt de eide og hadde. Den brente jords taktikk utslettet det meste av bebyggelsen mellom Tanaelva og Lyngenfjorden i Troms.
Tapt utdanning som følge av krigen var særlig en konsekvens for befolkningen i Finnmark og Nord-Troms. I okkupasjonstida ble mange skoler og internater tatt av tyskerne, og vel 150 skoler ble brent. I Finnmark sto kun 16 av 70 skolebygg igjen etter krigen, og 10 av de 40 internatene. Også Nord-Troms ble hardt rammet.
I tillegg til krigshandlingene førte mangel på lærere også til tapt skolegang. Mange lærere ble oppsagt eller arrestert og sendt til fangeleire.