Den kalde krigen

Spenningsforholdet endte ikke i væpnet kamp, og det er derfor man kalte det for en kald krig. Dette til tross for en opprustning av våpen og soldater på begge sider og en situasjon hvor begge land etter hvert hadde atomvåpen. Vi hadde også det man kalte stedfortredende kriger i bl.a. Korea, Vietnam og Afghanistan. Da var situasjonen at motpartene enten forsynte sider i konflikten med våpen, støttet økonomisk eller til og med satte inn egne soldater i konfliktene.

Den kalde krigen var i all hovedsak en ideologisk konflikt, en kamp mellom to måter å leve på. Enkelt sett kan vi si det var en kamp mellom kapitalisme og kommunisme.

Det fins ikke én forklaring på hvorfor forholdet ble så spent. Vi må i stedet se på flere forskjellige årsaker. Fra 1945 ble de ideologiske forskjellene mellom Sovjetunionen og USA tydeligere. Sovjetunionen var kommunistisk, mens USA var et demokrati. Sovjetunionen hadde planøkonomi, mens det økonomiske systemet i USA var kapitalistisk.

I mars 1947 la den amerikanske presidenten Harry S. Truman fram en erklæring hvor han slo fast at USA skulle støtte alle frie nasjoner som røvde å motstå undertrykkelse fra så vel minoriteter i landet som utenlandske krefter.

Dette ble siden kalt for Trumandoktrinen. Den betydde at amerikanerne ville støtte regjeringer som var truet av kommunismen. Den umiddelbare bakgrunnen for dette var at i første omgang Hellas, men også Tyrkia, sto i fare for å komme under kommunistisk kontroll, noe amerikanerne ville unngå. De var redde for en kommunistisk revolusjon som ville ta over Europa.