Samling under Christian Michelsen

Under unionsfellesskapet med Sverige hadde ikke Norge egen representasjon i utlandet, dvs. ingen egne konsuler og konsulater. Konsulene var felles for begge landene i unionen. Nordmennene mente at mange utenlandske havnebyer med stor norsk skipstrafikk manglet konsulat. Skipsfarten hadde større betydning for Norge enn for Sverige, og den norske flåten var større enn den svenske. Konsulatsaken var i tillegg sterkt symbolladet, for nordmennene ville selv representere landet sitt i utlandet.

Venstre var lenge partiet som frontet konsulatsaken sterkest. Høyre anså lenge unionen som noe positivt, men ønsket forhandlinger om norske konsuler. Forhandlinger om et norsk konsulatvesen ble gjenopptatt i 1902 av unionslandene. Det svenske forslaget fra desember 1904 ble oppfattet som «lydrikepunktene» og vakte sterke nasjonale og antisvenske strømninger rundt om i landet.

Forhandlingene med svenskene kjørte seg fast på vårparten 1905, og unionsspørsmålet ble nå ‹en knute som ikke kunne løses opp, men måtte hogges». Et virkelig gjennombrudd kom med Christian Michelsens samlingsregjering i mars 1905, som var villig til å vedta et norsk konsulatvesen selv om det skulle sette unionen i fare. Deretter foregikk det et politisk spill i Stortinget, hvor Stortinget vedtok et norsk konsulatvesen.

Christian Michelsen

Christian Michelsen (1857–1925) har en stor del av æren for unionsoppløsningen. Michelsen hadde bakgrunn både fra Høyre og seinere Venstre. Han var dermed egnet som en samlende figur.

Kongens protokolltilførsel førte til vedtaket i Stortinget 7. juni, der unionen med Sverige ble erklært oppløst. I vedtaket heter det:

«Da Statsrådets samtlige medlemmer har nedlagt sine embeter, da Hans Majestet Kongen har erklært seg ute av stand til å skaffe landet ny regjering, og da den konstitusjonelle kongemakt således er trådt ut av virksomhet, bemyndiger Stortinget medlemmene av det i dag avtrådte Statsråd til inntil videre som den norske Regjering å utøve den Kongen tillagte myndighet i overensstemmelse med Norges Grunnlov og gjeldende lover – med de endringer som nødvendiggjøres derved, at foreningen med Sverige under én konge er oppløst som følge av, at kongen har opphørt å fungere som norsk konge.»
(kilde: Lausrivinga 1905)

1. Stortinget vedtar å opprette et norsk konsulatvesen i slutten av mai 1905.
2. Kongen nekter sanksjon.
3. De norske myndigheter nekter å kontrasignere Kongens beslutning om sanksjonsnekting.
4. Statsrådene leverer inn sine avskjedssøknader.
5. Kongen nekter å ta imot disse (fordi han da ville være uten en norsk regjering).
6. Statsminister Michelsen melder i Stortinget at regjeringen har gått av.
7. Stortinget vedtar enstemmig 7. juni-erklæringen.

«Da det er meg klart, at noen annen Regjering ikke nu kan dannes, så bifaller jeg ikke statsrådenes avskjedsansøkninger.»
Oscar II
(kilde: Lausrivinga 1905)

Etter 7. juni-erklæringen kunngjorde Stortinget at Oscar II var ute av stand til å danne regjering i Norge, noe som etter Grunnloven er kongens plikt. Svært radikalt erklærte Stortinget at han heller ikke lenger var konge i Norge, og siden kongen var det eneste unionsleddet, tolket man at unionen også var oppløst. Den 7. juni 1905 la regjeringen sin makt i Stortingets hender, men ble bedt om å fortsette på midlertidig basis i overenstemmelse med den norske Grunnloven.

Sommeren 1905 ble 20 000 innkalt til å være grensevakter. Mot et overlegent svensk forsvar, ble det norske forsvaret mobilisert uten at partene kom til militære sammenstøt. Oskar II valgte likevel å innkalle til forhandlinger i Karlstad. Svenske myndigheter gikk til forhandlingene med utgangspunkt om unionen skulle oppløses eller ikke, nordmennene om hvordan. Kongen krevde også folkeavstemning om unionsoppløsningen i Norge.