Njuike sisdollui
Fágaartihkal

Norge og andre verdenskrig

Etter invasjonen i april kapitulerte Norge allerede 10. juni. Til tross for bombeangrep over enkelte norske byer, slapp de fleste områdene fra det med få ødeleggelser. Unntaket var Finnmark og Nord-Troms. Tiden etter krigen var preget av landssvikoppgjør, varemangel og bolignød.

Invasjonen

I hele mellomkrigstiden holdt Norge seg nøytralt i forhold til de maktalliansene som bygde seg opp i Europa. Men vi lå strategisk til, og både Tyskland og Storbritannia var interessert i samarbeid med Norge. Den norske handelsflåten var stor og betydningsfull, og malmtransporten fra Narvik var for eksempel svært viktig for den tyske krigsindustrien.

I de første månedene av 1940 kom det flere illevarslende meldinger om fiendtlig interesse for Norge, men regjeringen tok ikke signalene alvorlig. Den norske NS-lederen Quisling hadde samtaler med Hitler i Berlin, der han drøftet en eventuell tysk inngripen i Norge. Storbritannia forberedte væpnet hjelp til Finland med styrker landsatt i Norge. Men den finsk-russiske våpenhvilen i mars kom før planene kunne settes i verk.

Altmarkaffæren i februar 1940 varslet at krigen var kommet til Norge. Da britene minela norske farvann i begynnelsen av april, var det klart at Norge ville bli trukket inn i stormaktenes krig. Men Hitler-Tysklands invasjonsplaner var forlengst satt i verk. Den 9. april landsatte tyskerne troppestyrker i de største norske byene i henhold til Operasjon Weserübung, som var kodenavnet for invasjonen.

Krigen

Krigen i Norge ble relativt kortvarig. Nedbyggingen av det norske forsvaret gjennom mange år hadde svekket vår forsvarsevne. Den norske hæren var ikke i stand til å møte en fiendtlig invasjon. Tyskerne satset på hurtige og målbevisste operasjoner. I løpet av tre uker var Sør-Norge okkupert.

Krigen i Nord-Norge fortsatte fram til den norske kapitulasjonen 10. juni. Selv om allierte styrker hadde kommet til unnsetning på Nordvestlandet og i Narvik, var det ikke nok til å stanse den tyske krigsmaskinen.

Norge etter frigjøringen

Mye av bygninger og infrastruktur var nedslitt og mangelfullt vedlikeholdt i okkupasjonsårene. Men samtidig var det også bygd opp mye nytt. Okkupasjonsmakten hadde drevet med omfattende veg- og jernbanearbeid (Nordlandsbanen) og satt i gang store industriprosjekter for eksempel på Vestlandet.

I motsetning til situasjonen ellers i Europa hadde det vært få aktive krigshandlinger med større ødeleggelser. Unntaket var selvfølgelig Finnmark og Nord-Troms, som ble utsatt for den brente jords taktikk, og bebyggelsen måtte gjenreises i sin helhet. Men stort sett gikk gjenreisingen etter fem års okkupasjon bedre enn man skulle ventet, ikke minst sammenlignet med mange andre land i Europa.

Politikk og rettsoppgjør

Landssvikoppgjøret var i forhold til folketallet et av de mest omfattende i Europa. 92 000 saker ble reist mot dem som på en eller annen måte hadde gått i okkupasjonsmaktens tjeneste. 50 000 ble dømt, de fleste til bøter, men 17 000 til fengselsstraffer. 25 nordmenn ble henrettet.

Like etter frigjøringen var det en overveldende stemning for å straffe landssvikerne hardt. Men etter hvert ble straffene mildere. I nyere tid har man tatt opp ulike sider ved disse rettssakene og reist tvil om grunnlaget for en del dommer. Noen ble kanskje straffet for strengt, som kvinner som gikk inn i tysk Røde Kors (frontsøstrene). Andre fikk liten eller ingen straff, som brakkebaroner og industrien som hadde tjent store penger på arbeid for fienden. De såkalte tyskerjentene fikk harde straffer, selv om de ikke ble straffet av domstolen, men ved folkelig justis.

Materielt

Varemangel førte med seg at man måtte fortsette rasjoneringen fra okkupasjonstiden. Landet hadde lite med hard valuta, og satset derfor på å bygge opp en eksportindustri som kunne tjene inn slik valuta. Først i 1960 var bilrasjoneringen over, og folk kunne fritt kjøpe privatbil. Før det fikk folk flest bare kjøpe østeuropeiske biler som var tatt inn i landet som bytte mot sild.

Bolignøden var stor, og folk bodde tett. Men en sterk vekst i økonomien førte etter hvert til at forholdene bedret seg. En streng planøkonomi lå til grunn for oppbyggingen av landet.

Guoskevaš sisdoallu

Fágaávdnasat
Kongens nei

Kong Haakon 7. nektet å gi etter for tyskernes krav om at Quisling skulle innsettes som statsminister i 1940.

Fágaávdnasat
Krigen kommer til Norge

Våren 1940 var Adolf Hitlers Tyskland i gang med sin militære offensiv. Hans plan var å invadere Norge sjøveien fra Oslo til Narvik.