Gutten

Gutten

Gutten er så liten at når han sitter helt tilbake i togsetet, står beina hans i en skrå vinkel ut i lufta. Men han er stor nok til å reise aleine med toget.

Han har fått småpenger av faren til å kjøpe brus og sjokolade, og noe å spise hvis han blir sulten igjen etter at matpakka er spist opp. Men den store pengen har han i en pose rundt halsen.

Det er en sånn hvit tøypose som Ho og faren brukte da de var på ferie, da de reiste med toget gjennom hele Russland, helt til Kina. Det er sånne poser en bruker for at ikke pengene skal bli stjålet fra en.
– Pass godt på pengene! Tusen kroner er veldig mange penger, hadde faren sagt.
– Bruk noen av dem til å kjøpe noe ordentlig godt til deg og mamma på nyttårsaften. Og så sparer du resten så du kan gå ut og kjøpe deg mat hvis mamma glemmer å handle.

Og Ho hadde satt seg ned på krakken i gangen, for hun hadde vondt for å bøye seg nå som magen var blitt så stor, og knyttet ei løkke på snora på posen før hun hengte den om halsen hans, innafor den nye genseren hun hadde gitt ham i julepresang.

Og så var han i fanget hennes et øyeblikk, klemt tett inn mot magen, så tett at han kunne kjenne den nye søsteren sparke, en vennlig liten hilsen.
– Ha det godt, vennen min. Vi ser deg i vinterferien, det er jo ikke så lenge til.
Og så – han kan høre gråten i stemmen hennes – munnen er helt tett ved øret hans, kinnet varmt mot hans eget:
– Du kan komme og bo her, vet du! (Forbudt! Det er forbudt å si det!)

Da visste han at mormor hadde ringt og snakket med faren. Og han visste at de lave stemmene i stua om kveldene snakket om ham og moren. Og han kjente at han var så lei seg at hvis han begynte å gråte nå, ville han aldri, aldri slutte, så han snudde seg og gikk ut ytterdøra, ut i bilen, uten å si et ord til henne.

Nå sitter han på toget, med beina skrått ut i lufta under det oppslåtte bordet, der togvertinna nettopp har satt fra seg brus og pappbeger og sjokolade:
– Reiser du aleine, du da. Så flink du er! Han sitter mot kjøreretningen og ser landskapet virvle baklengs forbi mens ryggen hans nærmer seg moren i rasende fart. Han kan allerede høre stemmen hennes, mørk av bittert hat under den likegyldige tonen:
– Var Ho der i jula, da? Denne gangen vil han skrike til henne: – Ho heter ikke Ho! Ho heter Grete og ho bor der. Du veit at ho bor der! Du veit at ho snart skal få en baby!
Men han kommer ikke til å gjøre det. Han kommer til å unngå det spørrende blikket, som så ofte minner ham om en trist hundehvalp, og han kommer til å fingre med glidelåsen på jakka, dra den opp og ned, opp og ned, enda han vet at det irriterer henne, og si litt svevende, ut i lufta mens de går hjemover fra stasjonen – for hun tør sikkert gå ut og møte ham – at ja, jo, nei, ikke så mye.

Han kommer ikke til å si noe om alle morgenene. Han har våknet tidlig – eller de har sovet lenge – og krøpet opp i senga, først til faren, og når faren stod opp for å trakte kaffe, har han smettet inn under dyna til Grete.

Grdete. Han øver seg på å si navnet hennes sånn som hun sjøl sier det, med tunga helt fram mot fortennene, så r-en nesten blir en d. Grdete. Han liker måten hun sier r på, og det at han kan erte henne for det uten at hun blir sint eller lei seg. Før hun fikk stor mage, pleide hun å kaste seg over ham i senga når han sa Grdete til henne.
– Du, din lille drdittunge! lo hun og rullet rundt med gutten i armene eller dunket ei pute i hodet på ham. Nå etter at magen hennes har blitt så stor, må hun være mer forsiktig. Men hun kaller ham fremdeles drdittungen sin og lar ham få legge handa på magen så han kan kjenne den andre drdittungen sparke. For han må jo bli kjent med søsteren sin. Når moren hans hyler «Drrittunge!» til ham hvis han glemmer å ta av seg støvlene før han går inn, vet han at han må sitte stille på rommet sitt og leke med Lego etter at han har gjort leksene og vært ute og handlet for henne. Hvis han er riktig flink, klarer han å la være å irritere henne, og neste morgen vil hun antagelig gråte og be om forlatelse og si at han må jo skjønne hvor vanskelig hun har det.

Kroppen til Grete er stor og varm, og når han ligger tett inntil den, må han tenke på en stor trygg sanktbernhardshund med deilig bløt pels og kloke øyne, en sånn som har ei lita rund tønne rundt halsen og redder folk fra snøras.

Moren minner ham om en våt hundevalp han en gang fant i et portrom. Den var så redd at den la på ørene og knurret da han bøyde seg ned for å klappe den, men etter en stund logret den forsiktig og slikket handa hans.

Gutten har sovnet i setet og er ør i hodet da han blir vekket idet toget kjører inn på stasjonen hjemme. Konduktøren hjelper ham med å få bagen ned fra bagasjehylla og følger ham ut av toget.
– Så stor og flink du er, da, som reiser aleine. Moren har kommet for å møte ham, men har ikke tort å gå helt fram til stasjonsbygningen. Hun står på den andre siden av gata, i utkanten av skinnet fra ei gatelykt. Han kan se at snøen som laver ned, har lagt seg i håret hennes og på de tynne skuldrene hun har heist helt opp til ørene. Han kan se at hun er redd og våt og vil at han skal ta henne i handa og leie henne hjem. Hun løfter hodet og smiler blekt da hun får øye på ham, og han glemmer seg og springer rett ut i gata for å komme over til henne. Snøværet står som en tett vegg mellom dem.

Han hører skriket i bremsene, men smellet da bilen treffer, hører han ikke. Han seiler inn gjennom snøen, inn i det mørke snøraset med en våt hundevalp i armene, og det siste han får et glimt av før mørket, er den store sanktbernhardshunden med tønne rundt halsen, som han vet vil komme for å lete etter ham.

(Skjelbred, 2019, s. 63–67)