Elevtekst: et essay om engelsk i norsk

1 800 000 000 > 4 600 000

Mange i den generasjonen som nå har fem tenner og stokk, er bekymra for det norske språket. Disse stakkars gamle menneskene sitter og mimrer tilbake til ei tid da norsk var norsk. Dette fordi det virker som om språket forsvinner, blir kasta i en diger smeltedigel og skapt om til noe nytt og ugjenkjennelig. Men er dette riktig? Har ikke norsk alltid vært påvirka av andre språk, og er ikke språket alltid i utvikling?

Helt siden den industrielle revolusjonen har mennesker sagt den samme frasen: "Du store verden, så liten den har blitt!" Her hinter man ikke til noen skjulte fallossymboler, men rett og slett til kloden vår. Den blir stadig vekk mindre og mindre fordi vi globaliserer det meste og neglisjerer resten. Vi er parasitter og er stolte av det. Vi utnytter noe til det maksimale for så å reise videre. Hvis vi ikke kan gjøre profitt ut av det, så er det ikke noe å spare på.

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er noen flink kristen, men jeg er fortsatt i statskirken, og det er vel noe? Jeg kom til å tenke på historien om da menneskene skulle lage et tårn opp til himmelen. Gud ble forbanna fordi han mente at dette var et åpenbart spørsmål, og han straffet menneskene med å få dem til å tale i forskjellige tunger. Dermed kunne de ikke jobbe sammen fordi de ikke forstod hverandre. Ifølge kristendommen var det slik alle de forskjellige språkene ble til.
I vår moderne verden er det flere enn noensinne som er ateister. Er det da kanskje ikke på tide at vi begynner å snakke samme språk, lager et jævlig høyt tårn og sier: "Ha! Vi lagde dette tårnet bare for å vise at du ikke er der!"

Mange sier at det norske språket er på vei ut, men skal jeg være helt ærlig, så er dette verken en overraskelse eller noe jeg tror det finnes et enkelt svar på. Som jeg sa tidligere: "Verden blir mindre". Vi globaliserer det meste. Det er ikke tilfeldig at businessmenn fra Finland sjekker Big Mac-prisen i Italia før de skal på tur. Det er en genial måte å få rede på hvor mye ting koster. Koster det 1,25 $ for en Big Mac i landet, så er det et billig land. Koster den 12,50 $, bør man bare ta første fly hjem igjen før en ser hvor mye en natt på hotell koster. Disse hersens verdenskjedene kan i det minste brukes til noe.

Selvfølgelig blir også behovet for at alle skal snakke samme språk større når alle reiser rundt. Det hjelper ikke mye å snakke norsk i India, og like lite hjelper det å snakke urdu i Norge. Man sier at en god avtale er en avtale hvor begge er misfornøyde. Spør du meg, så høres ett internasjonalt språk ut som noe alle kunne blitt like sure over.

Jeg vet egentlig ikke om noen måte vi kan prøve å få det norske språket til å slutte å "forfalle" på. Jeg kjenner ingen som sier "blåtann" i stedet for "bluetooth". Ingen jeg vet om, sier "kjeltring" i stedet for "gangster". Og ordet jeg brukte om finnene: "businessmenn" … Jeg klarer ikke helt å se sjarmen i en travelhets-mann som jobber på Wall Street.

Hvorfor skal man egentlig stoppe denne utviklinga? Kalles det ikke evolusjon? Var ikke det norske språket i utvikling fra 1600 til 1700? Eller fra 1300 til 1400? Det var nok ikke så mye engelsk, men det var andre språk. Det var tysk, det var fransk, det var latin, det var dansk. Og ikke glem at mange engelske ord i dag stammer fra norsk. Ordet er "sky" på norsk og "sky" på engelsk. De fikk det fra oss!

Hvorfor er det alltid noen som bekymrer seg hemningsløst over slikt? Tror faktisk noen mennesker at en dag så kommer vi til å lese Dagbladet med SMS-språk på engelsk? Jeg tror ikke det. Kanskje den eneste måten man kan stoppe denne evolusjonen av språket på er ved å fjerne globaliseringa. Få mennesker til å si: "Du store verden!" igjen. Men skal vi da stoppe globaliseringa så vi kan sakke av på evolusjonen av språket? Ville ikke handlinga være mye mer omfattende enn resultatet? Skulle da alle land skape hvert sitt jernteppe mot naboene og skutt på hverandre hvis de brukte naboens ord?

Det er ikke så rart at folk som spiller spill over internett, begynner å bruke internasjonale ord. Et eksempel er det berømte ordet "1337". "Dette stemmer ikke", tenker kanskje mange nå. "1337 er et tall, ikke et ord." "Feil!" sier jeg stolt tilbake. 1337 er selve essensen i det å spille på internett. Det er det høyeste målet en spiller på internett har, han vil være 1337. La meg forklare: Når man spiller spill på internett, er ofte målet å konkurrere mot andre og vise sin dominans i spillet. Når man vinner, betyr det at man er best. Man er sjefen, man er flinkest, man er elite. Dette engelske ordet betyr ifølge ordnett.no "den utvalgte del, kjernen, det beste (av noe)". Altså hvis man er elite, så er en jævlig god. Men en vil jo ikke bare si at en er elite. Alle kan si det på internett, men likevel ikke mene det. Derfor måtte man skrive det på en spesiell måte. Se på det på denne måten: 1=L, 3=E og 7=T. Hva blir det? Jo det blir LEET (og siden bokstaven l uttales "el", så blir det hele gjort om til elite). Først starta dette 1337-fenomenet som noe bare de mest ekstreme nettspillerne sa. Så, etter hvert som spill ble et kulturfenomen, og ikke bare noe de rare borti hjørnet drev med, ble mye av spillekulturen også mainstream. Derfor kom ordet 1337 ut av skapet, og folket tok det til seg. Og etter hvert som chatting ble mer og mer populært, blandet man sammen de mest ekstreme nettspillerne og de vanlige menneskene som bare ville chatte. Før en visste ordet av det, ble ord som "lol", "wtf", "fu", "gg" og lignende tatt i bruk, ikke bare av mennesker som hadde kjæreste på nettet og satt inne med sokker og sandaler, men også av fotballspillere, leger, advokater og lignende.

Dette viser at det alltid vil være de unge som forandrer språket. De unge vil forandre, de eldre vil konservere. Det klassiske slaget mellom nostalgi og framtidas visjon. Det er alltid sånn på alle fronter. I vitenskap, for eksempel: Hvis man er ung og kommer med en ny hypotese, så vil alle de eldre vitenskapsmennene si at det er tullete å tro slikt. Det har skjedd med alle kjente forskere igjennom historien. Newton, Franklin, Einstein. De måtte alle kjempe mot generasjonen med fem tenner og stokk.

På en måte er det åpenlyst hvorfor Norge har så mange fremmedord i sitt vokabular. Vi har bare de siste hundre årene vært et eget land. I Norge er det ca. fem millioner mennesker, så vi er ikke det største landet heller. Er det derfor så rart at det meste vi får tak i av medier er på andre språk? Jeg kan lett nevne ti forskjellige gode kvalitetsserier som kommer fra USA, men ber du meg om å finne like mange norske serier, så blir det fort blankt.

Vi er vant til å få informasjon så fort det skjer. Skal en få denne informasjonen på norsk, tar det gjerne litt ekstra tid. Derfor blir det til at man tar inn ord fra andre språk i stedet for å finne det norske motsvaret til ordet. Hva skjer da? Man bruker like så godt det originale ordet. Man sier jo at to hoder jobber bedre enn ett. Og 1,8 milliarder hoder (altså 1 800 000 000, som er alle menneskene i verden som snakker engelsk som første- eller andrespråk) jobber bedre enn 4,7 millioner (4 700 000 er antall norsktalende). Den norske ordboka har rett og slett ikke nok muskler til å konkurrere mot den engelske tungvekteren. Selvfølgelig har vi mange gamle ord som er unike og bare brukes i Norge, men jeg bruker ordet "laptop" mye mer enn jeg bruker ordet "ljå". Og alle disse nye ordene trenger navn. Hva skal man gjøre da? Skal man reservere ei side i avisene hver dag for å skrive ned hva de nye ordene er på norsk? Jeg vet ikke hvordan det skulle gått, men jeg tror det ville blitt vanskelig. En ting er i hvert fall sikkert: Du må ikke lete lenge for å møte noen som bruker ord fra sin engelske favorittfilm, men noen som sier "Faen Pelle!" skal du lete lenge etter. Vi er et lite land som trenger alle innspill vi kan få fra andre land. For mange av våre egne forsøk er rett og slett ikke tilstrekkelige i vår globale verden.

Det var kanskje lettere i gamle dager da de ikke fant opp nye ting hvert femte minutt. Da var språket lettere å holde kontroll over. Problemet er at engelsk har så mange flere ord å bruke. Man hører språket hver dag og lærer definisjonen av ordene mye bedre enn med de fleste norske ord. Derfor føler en seg mer knyttet til engelske ord. Språk skal jo bare være et redskap for kommunikasjon og en måte å utrykke sine tanker og følelser på. Jeg tror ikke at vi kan ha noen form for regler som sier hvilke ord som kan brukes og ikke brukes.

Man sier jo: "Helt siden mennesket tittet på stjernene for første gang, så har vi spurt oss selv om hva som er der ute". Den setninga sier alt. Sånn er det. Vi føler at vi vil se resten av universet og kommunisere med dem der ute. Det er kanskje ikke så rart, det, når man er en av de 4,6 millionene som snakker norsk. Hvis du leter etter en å snakke med, så finner du kanskje ikke det. Men hva om du leter blant 1,8 milliarder? Hadde ikke sjansen vært større da for å finne noen en kunne sammenligne seg med? Noen en kunne snakke med, noen en kunne forstå? Men det hjelper ikke hvis man snakker to helt forskjellige språk. Engelsk er det nærmeste man kommer til et internasjonalt språk. Det virker som om dette ikke kommer til å forandres med det første heller. Kanskje vi skal la språket utvikle seg som det vil?

Som en vis mann med fem tenner og stokk sa: "Husk fortida, men konsentrer deg om framtida.".