Oliver Twist (utdrag)
Det er ensteds en by som det av mange grunner vil være klokt å la være å nevne på navn, og som jeg ikke vil gi noe oppdiktet navn heller; i den byen er det blant andre offentlige bygninger en som fra gammelt av er vanlig i de fleste byer, store eller små, det vil si et fattighus. En dag og dato som jeg ikke trenger plage meg med å ta opp igjen, siden det ikke kan ha noen tenkelig interesse for leseren, iallfall ikke på sakens nåværende trinn, ble det menneskebarnet som er navnefestet i tittelen til denne boken, født i dette fattighuset.
En lang tid etter det var ført inn i denne verden av sorg og møie av fattiglegen var det en temmelig tvilsom sak om barnet ville leve opp til å bære noe navn i det hele; og i det tilfellet er det mer enn sannsynlig at disse erindringene aldri hadde kommet frem; eller om de hadde det ville de ha vært sammenfattet på et par sider og eid den uvurderlige dyden å være den mest kortfattede og sannferdige biografien som finnes i litteraturen i noen tidsalder eller noe land.
Enda jeg ikke er stemt for å hevde at det å være født i et fattighus i og for seg er det mest lykkelige og misunnelsesverdige forholdet som kan falle i et menneskelig vesens lodd, så vil jeg da si at i dette særskilte tilfellet var det det best mulige som kunne ha hendt Oliver Twist. Faktum er at det var betydelig vanskelighet forbundet med å få Oliver til å påta seg den funksjon å dra ånde – en plagsom skikk, men en som vanen har gjort nødvendig for vår naturlige tilværelse. En tid lang lå han og gapte på en liten ullmadrass, nokså ustøtt plassert mellem denne verden og den meste, men overvekten var avgjort til den sistes side. Nåvel, hadde Oliver i dette korte tidsrommet vært omgitt av omhyggelige bestemødre, engstelige tanter, erfarne pleiersker og doktorer med dyp visdom ville han høyst uunngåelig og utvilsomt ha blitt drept på et blunk. Men nå var her ikke noen annen enn en fattig gammel kjerring, som var blitt nokså tåket av en uvant porsjon med øl; og en fattiglege som gjorde sånne saker fra seg etter kontrakt; og derfor kjempet Oliver og naturen den affæren ut seg imellom. Resultatet var at Oliver etter noen få basketak, pustet, nyste, og fortsatte med å kunngjøre for beboerne av fattighuset den kjensgjerning at en ny byrde var veltet på sognet, ved å sette i så høyt et skrik som en med rimelighet kunne vente av et guttebarn som ikke hadde rådd over den meget nyttige eiendelen, en røst, i meget lenger tidsrom enn tre og et fjerdedels minutt.Da Oliver gav dette første provet på den frie og riktige funksjonen av lungene hans, raslet filletepper som respektløst var slengt over jernsengen; det blekeansiktet til en ung kvinne løftet sig kraftløse fra puten; og en svak stemme formet utydelig ordene: "La meg se barnet, og dø."
Legen hadde sittet med ansiktet vendt mot ilden og gitt håndflatene sine skiftesvis varme og gnidning. Da den unge kvinnen talte, reiste han seg, gikk bort til sengegavlen og sa med større vennlighet enn en kunne ha ventet av ham:
"Å, De må ikke tale om å dø ennå."
"Jøss nei da, Gu’ signe sjelen hennes! Når hu har levd så lenge som jeg, sir, og hatt tretten barn sjøl, og alle i hop døde uten to, og døm i fattighuset i lag med meg sjøl, så vil hu vite bedre enn å ta i vei sånn, signe sjelen hennes! Hus’ på hva det er å være mor, så er De søtelammet mitt da."Det så helt ut som dette trøstende fremtidssyn for en mor ikke maktet å gjøre den tilsiktede virkning. Den syke ristet på hodet og strakte hånden ut mot barnet sitt.
Legen la det i armene hennes. Hun trykte de kalde leppene sine lidenskapelig mot pannen på det, strøk med hendene over ansiktet på det; stirret vilt rundt seg; fikk en kuldegysning; falt tilbake – og døde. De gned brystet hennes, hendene, og tinningene; men blodet hadde stanset for alltid. De talte om håp og trøst. De hadde vært fremmede alt for lenge.
"Det er forbi alt sammen, Mrs. Thingummy," sa legen til slutt.
"Stakkars sjelen, det er det ja," sa pleiersken, hun tok korken til den grønne flasken, den hadde nemlig falt ned på puten da hun lutet seg ned for å ta opp barnet. "Stakkars sjelen!""De trenger ikke sende bud på meg om barnet begynner å gråte," sa legen, han tok hanskene på, meget uberørt. "Det er trolig nok at det blir brysomt. Gi det litt velling om det så blir." Han satte hatten på seg; men stanset ved sengen da han var på vei ut og la til: "Hun var en vakker jente også; hvor kom hun fra?"
"Hun ble brakt hit i går kveld," svarte den gamle kjerringen, "etter ordre fra fattigforstanderen. De hadde funnet henne liggende borti gaten. Hun hadde gått langt nok, for skoene hennes var slitt så de var bare fillene; men hvor kom hun fra, og hvor skulle hun av, er det ingen som vet."
Legen lente seg over liket og løftet venstre hånden på det. "Den gamle historien," sa han og ristet på hodet; "Ingen vielsesring, ser jeg. Nuvel! God natt!"
Medisiner-herren gikk sin vei for å spise til middag. Pleiersken ga seg i kast med den grønne flasken sin igjen; så satte hun seg på en lag stol fremfor ilden og tok til å kle på barnet.
Hvor var ikke vesle Oliver Twist et utmerket eksempel på at det er klærne som skaper folk! Svøpt i teppet, som til nå hadde vært det eneste som dekte ham, kunne han like godt ha vært barnet til en adelsmann som til en tigger; det skulle ha vært vanskelig for den mest selvbevisste fremmede å peke ut den rette plassen hans i samfunnet. Men nå da han var svøpt i de gamle kalikoklærne som hadde blitt gule i tjenesten, nå hadde han fått merkelapp og pris og gled inn på plassen sin straks – et barn på fattigkassa – et foreldreløst barn fra fattighuset – en ussel, halv ihjelsulten trell – å bli knuffet og skrubbet gjennom verden – foraktet av alle, og ikke ynket av noen.
Oliver skrek lystig. Kunne han ha visst han var et barn uten far og mor, overlatt til de ømme barmhjertighetsgjerningene til kirkeverger og fattigforstandere, så hadde han kanskje ha skreket enda høyere.
Språket er modernisert av Åsa Abusland.
Kilde
Dickens, C. (1867/1937) Oliver Twist (H. Rytter, Overs.). Nasjonalforlaget (Opprinnelig utgitt 1838).
Guoskevaš sisdoallu
Les et essay av Tone Selboe om hvordan realistene skaper sympati for karakterer. Overfør så disse tankene på et utdrag fra Oliver Twist og "Karens jul".