Njuike sisdollui
Oahppanbálggis

Don leat dál muhtin oahppobálgás:
Skriv essay som Knausgård

Fágaartihkal

Hva er et essay?

Essayet er gjerne omtalt som ei vandring i et tema, der den som skriver beveger seg i et hovedemne, men veksler mellom subjektive meninger, refleksjoner, sitater og saksopplysninger. Målet er å sette et nytt lys på temaet, ikke å komme fram til et svar eller en konklusjon

"Storebror" til kåseriet

Kåseriet og essayet har flere likhetstrekk. Både kåsøren og essayisten behandler emnet sitt på en subjektiv måte. Begge har meninger og synspunkter de vil fremme, og begge legger vekt på en bevisst, gjennomarbeida språkbruk.

Kåseriet er opprinnelig en muntlig sjanger, og vi forventer derfor at språket skal ha et lett og muntlig preg. Essayet derimot har alltid vært en skriftlig tekst. Essayisten behandler dessuten emnet på en grundigere måte enn kåsøren.

Utprøvende skriving

Et essay kan handle om vitenskapelige, filosofiske, litterære, moralske eller mer hverdagslige emner. Formålet er å nærme seg emnet fra ulike retninger. Den som skriver et essay om kjærlighet, kan for eksempel trekke inn egne observasjoner, dikt og annen skjønnlitteratur, ordtak, filosofiske refleksjoner eller forskningsresultater fra samfunns- eller naturvitenskapen.

Essayforfatteren prøver seg fram, uten strenge krav til vitenskapelig metode, logisk rekkefølge eller fullstendig argumentasjon. Leseren får ta del i en tankeprosess og blir med på forfatterens vandring gjennom emnet.

En essayist har synspunkter og argumenterer for dem, men målet er ikke nødvendigvis å komme fram til en klar konklusjon. Selve vandringa gjennom emnet er like viktig som målet. Essayforfatteren er mest opptatt av å vise utenkte sammenhenger, han vil overraske og tvinge leseren til å tenke selv.

Vekt på det språklige uttrykket

Et annet viktig krav til essayet er at forfatteren vandrer med stil. Essayisten skal leke med språket og utnytte de virkemidlene som fins. Han står også fritt til å velge oppbygning og rekkefølge i teksten. Ofte kan det se ut som om forfatteren bare følger de assosiasjonene han får underveis i tenkeprosessen. Likevel har han alltid en plan, og det som virker tilfeldig, er i virkeligheten nøye gjennomtenkt.

"Essayet har fantasien felles med diktekunsten og begrepa felles med vitskapsprosaen."

(Grepstad, 1997, s.233)

Krav til forfatter og leser

Essayisten skal være kritisk til vedtatte sannheter og allmenne oppfatninger. Han må ha erfaring og kunnskaper nok til å få leseren interessert, og han forutsetter ofte at også leseren er en kunnskapsrik person.

To hovedtyper

Helt siden essaysjangeren ble skapt på 1500-tallet, har det vært et klart skille mellom to hovedtyper: det personlige essayet og saksessayet. Begge essaytypene har derfor en lang tradisjon, samtidig som de selvsagt også har forandra og utvikla seg gjennom 400 år.

Den franske filosofen og forfatteren Michel de Montaigne (1533–1592) var den første som kalte tekstene sine for essais (forsøk). Han regnes som skaperen av det personlige essayet. Francis Bacon (1561–1626), engelsk filosof og forfatter, blir sett på som skaperen av saksessayet.

Saksessay

I saksessayet får den saklige argumentasjonen nokså stor plass. Over tid har framstillingsformen i saksessayet nærmet seg den vitenskapelige artikkelen mer og mer, med strengere krav til kildehenvisninger og upersonlig språkbruk.

Personlig essay

Det personlige essayet gir større rom for forfatterens subjektive refleksjoner. Forfatteren har likevel ikke rollen som privatperson, han skal være en kunnskapsrik formidler. Å trekke inn personlige erfaringer er derfor ikke noe mål i seg selv, erfaringene må belyse emnet på linje med annen informasjon forfatteren tar med i teksten sin.

En sjanger for de få – eller for alle?

Johan Tønnesson, professor i sakprosa ved Universitetet i Oslo, omtaler essayet i boka Hva er sakprosa? (2008). Han mener blant annet at en del essayforfattere først og fremst skriver for et lite, akademisk utdanna publikum. De er mer opptatt av å høste anerkjennelse hos denne lille lesergruppa enn av å nå ut til større grupper. Dette synes Tønnesson er beklagelig, for mange flere burde få oppleve gleden ved å lese og skrive essay.

Tønnesson ser det dessuten som mindre viktig å følge noen tradisjonell, akademisk sjangeroppskrift til punkt og prikke. Derimot er han opptatt av det han kaller den essayistiske skrivemåten: en utprøvende stil, med vekt på god språklig utforming. En slik skrivemåte kan også brukes i andre sakprosatekster, ikke bare når en skriver essay.

Kilder

Grepstad, O. (1997) Det litterære skattkammer. Oslo: Det Norske Samlaget

Tønnesson, Johan L. 2008. Hva er sakprosa? Oslo: Universitetsforlaget

CC BY-SA 4.0Dán lea/leat čállán Marion Federl.
Maŋemusat ođastuvvon 04/27/2020