Festtalen

Du kjenner kanskje til den klassiske taledisposisjonen? Den består av fire deler: innledning, saksframstilling, argumentasjon og avslutning. Først etablerer vi god kontakt med publikum, så gjør vi rede for saken eller problemet, deretter argumenterer vi for synet vårt, og til slutt konkluderer vi. Denne disposisjonen er skreddersydd for diskusjoner og debatter der vi må argumentere direkte og åpent, og der vi virkelig må anstrenge oss for å overbevise.

Festtalen har et ganske annet formål enn et debattinnlegg eller en appell, men også den skal overbevise: Hvorfor fortjener konfirmanten skryt? Hvorfor er det så lett å være glad i bursdagsbarnet? Men gjestene i en konfirmasjon, et bryllup eller et bursdagsselskap er heldigvis ikke vanskelige å få med på lag. De er nemlig allerede skjønt enige om at jubilanten, brudeparet eller konfirmanten er helt enestående mennesker – det er nettopp derfor de har kommet på festen! De ønsker seg litt alvor og høytid, men først og fremst vil de ha underholdning.

Festtalen består derfor i all hovedsak av små historier og anekdoter som forteller noe om personen som skal hedres: Hva har jubilanten eller bursdagsbarnet drevet med så langt i livet? Hvordan møtte den lykkelige brudgommen sin elskede? Hvordan har konfirmanten vist at hun er en kjekk og smart ungdom?

Eksemplet som argument

Men selv om historiene først og fremst skal underholde, fungerer de også – indirekte – som argumenter. De er konkrete eksempler på alle de gode egenskapene vi tillegger personen vi vil hedre. Derfor kan vi si at også festtalen er en argumenterende tekst, argumentasjonen har bare fått en form som passer til situasjonen.

For festtaler fins det en del formelle regler. Det passer for eksempel alltid bra å begynne talen med en hilsen. De viktigste gjestene nevner vi ved navn eller tittel, og den som talen er retta til, nevner vi sist. Festtalen slutter dessuten gjerne med en skål for brudeparet eller jubilanten, eller med et tre ganger hurra.

Uansett hvor mange hyggelige ting vi kan fortelle om en person, vil en tale der vi bare ramser opp artige hendinger og positive adjektiver lett bli kjedelig – iallfall når gjestene allerede har fått høre to liknende taler samme kveld. Men det er ikke vanskelig å gjøre også en festtale mer spennende. Vi kan for eksempel fiffe opp talen vår ved å utbrodere og overdrive:

Da Jan fortalte at han ville begynne på ekstremsportlinja på Bakketun, lurte vi alle på om han hadde blitt helt tullerusk. Han, som elsker sofa'n sin over alt på jord? Han, som blir svimmel bare han ser ut av vinduet sitt i andre etasje?

Alle mennesker er av natur nysgjerrige. Ved å sørge for litt Se og Hør-faktor med "uante avsløringer" i talen vår, får vi garantert tilhørerne til å spisse ørene:

Jenta vi skal hedre i dag, kan gi inntrykk av å være veldig ordentlig, ryddig, nesten for streit. Men er dette den fulle og hele sannheten om vår kjære Kine, eller skjuler det seg andre og mørkere sider bak et alltid velstelt og koselig ytre? Jeg har drevet intens research de siste ukene og kan nå avsløre helt uante sider ved bursdagsbarnet. Det advares mot sterke avsløringer!

Det er lov å overdrive såpass så lenge vi kjenner personen godt og humoren er helt tydelig. Publikum setter dessuten garantert pris på at vi prøver å skape en historie med litt «trøkk» i.

Generelt kan humor fungere veldig bra som virkemiddel i en hyllesttale, men det krever at humoren passer til personen og situasjonen. For eksempel er det ikke hva som helst av vitser vi forteller i konfirmantselskap med selve biskopen blant gjestene:

Til slutt den kanskje viktigste regelen: Talen din skal være så kort og god at folk gjerne ville hørt mer!