Dekameronen

Boccaccio skrev novellene sine på folkespråket, italiensk, og regnes som grunnleggeren av italiensk prosadiktning. Bakgrunnen for rammefortellinga i Dekameronen er en pestsjukdom som rammer Firenze. Denne pestssjukdommen er en historisk realitet, for våren og sommeren 1348 blei byen hjemsøkt av pesten.

Tittelen Il Decamerone betyr «tidagersverket». Rammefortellina i boka gir oss bakgrunnen for denne tittelen. Ti ungdommer flykter fra pesten som hjemsøker byen Firenze, til et hus på landet. For å få tida til å gå forteller de hverandre historier. Alle må finne på ei ny historie hver dag, og etter ti dager har de fortalt hundre noveller. Så drar de tilbake til Firenze.

Dekameronen har en gjennomtenkt komposisjon. Boccaccio samler novellene tematisk ved hjelp av rammefortellinga: Hver dag velger ungdommene en ny konge eller en ny dronning, som så avgjør temaet som alle fortellingene skal handle om denne dagen. Samlinga inneholder en del kjærlighetshistorier, men også mange tekster om helt andre emner. Boccaccio er ikke opptatt av å skildre fysisk kjærlighet i detalj, men han vil vise hvilken sterk kraft kjærligheten er, og hvor mye menneskene er villige til å gjøre for å vinne den de elsker.

Persongalleriet i novellene omfatter mennesker fra alle lag av folket. Hovedpersonene må ofte kjempe mot dumskap og vanetenkning, for eksempel unge forelska par som er i konflikt med vrange foreldre. Andre fortellinger handler om hvor galt det kan gå når en ikke kan leve i pakt med naturgitte følelser og drifter. Det er særlig munkene og munkevesenet som blir latterliggjort i disse fortellingene.

Ordet novelle kommer fra italiensk og betyr nyhet. På 1200-tallet blei begrepet første gang brukt om fortellinger. På den tida var novellene korte, populære fortellinger om mer eller mindre aktuelle hendinger fra virkeligheten.

Boccaccio regnes som skaperen av den skjønnlitterære novella. Verket hans har inspirert andre europeiske diktere som Geoffrey Chaucer, Margarete av Navarra og Miguel de Cervantes til å skrive liknende samlinger. Mange har også utnyttet stoffet i fortellingene til å skape nye verk, for eksempel William Shakespeare og Jonathan Swift.

I dag bruker vi begrepet novelle bare om relativt korte skjønnlitterære fortellinger, gjerne slike som konsentrerer seg om ei hending som utgjør et vendepunkt i en persons liv.