Hva skrev de realistiske forfatterne på 1800-tallet om?

Rundt 1870 skjedde det ei radikal endring i skandinavisk kultur. Denne endringa omtales som det moderne gjennombruddet. Det er først og fremst en betegnelse på at litteraturen og kunsten i Norden forandra seg radikalt: fra romantisk og idylliserende til realistisk og problemorientert.

Sannhet, kunnskap og innsikt

Forfatterne skrev for å få fram sannheten – og for å opplyse folket. Litteraturen skulle bidra til å forandre samfunnet til det bedre. Disse grunntankene kjenner vi igjen fra opplysningstida: Mennesket skal opplyses, få kunnskap og innsikt, og på den måten frigjøre seg og arbeide for en bedre verden.

I 1871 holdt den danske litteraturkritikeren Georg Brandes ei forelesningsrekke ved Københavns Universitet med tittelen "Hovedstrømninger i det 19de Aarhundredes Litteratur". Her kom han med ei programerklæring for en ny samfunnskritisk og realistisk litteratur, og han uttalte at "det, at en litteratur i vore dage lever, viser seg i, at den sætter problemer under debat". Å sette problemer under debatt ble slagordet for ei rekke norske og nordiske forfattere i tiåra framover.

Georg Brandes inspirerte mange norske, og andre skandinaviske, forfattere til å ta opp det de mente var galt i samfunnet. Men hva var det egentlig de skrev om i de kritiske tekstene sine?

Ekteskapet er den eneste form for trelldom som anerkjennes av våre lover. Det er ingen lovlige slaver igjen bortsett fra fruen i hvert eneste hus. (John Stuart Mill, 1869)

Filosofen John Stuart Mill var opptatt av kvinners manglende frihet. Georg Brandes oversatte John Stuart Mills On the Subjection of Women (Kvinneundertrykkelsen) i 1869. I boka angriper Mill både ekteskapet og kvinners manglende juridiske rettigheter. At kvinnen ikke hadde samme rettigheter som menn, gjorde henne til slave, sa Mill. Han mente at menn og kvinner måtte likestilles.

Nora fra Et dukkehjem

Henrik Ibsens Nora, hovedpersonen i dramaet Et dukkehjem (1879), er nok den aller mest kjente kvinneskikkelsen fra realismen. Henrik Ibsen var svært inspirert av både Georg Brandes og J.S. Mill.

Moralen Nora styrer etter – "hjertets moral" – er ikke gyldig i det mannsdominerte samfunnet hun lever i. Hun bryter loven for å redde livet til ektemannen. Og når hun blir konfrontert med dette lovbruddet, er svaret hennes at det er lovene det er noe galt med, ikke henne. Mannen hennes, Thorvald Helmer, er imidlertid bare opptatt av at hun har brakt skam over ham. Nora innser at hun har levd et liv i løgn i alle åra hun og Helmer har vært gift. Hun forlater mann og barn for å kunne ta del i samfunnet; for å bli et selvstendig individ med ansvar for sitt eget liv.

(...) vi lider av Selvbedrag, vi lider av mye løgn, som vi slett ikke ser, og av mye løgn, som vi ser, men ikke vet hva vi skal gjøre med. (Bjørnstjerne Bjørnson, 1877)

Realistene på 1870-tallet skrev først og fremst om borgerskapet, altså den velstående middelklassen i Norge. Målet til mange av forfatterne var å avdekke borgerskapets dobbeltmoral. Å være dobbeltmoralsk vil si at du ikke handler etter den moralen som du utgir deg for å leve etter og ber andre følge. Da later du som om du er bedre enn du er og bedriver hykleri. Som Bjørnstjerne Bjørnson peker på i sitatet over, mente realistene at samfunnet på 1800-tallet var gjennomsyra av løgn. De ønska et samfunn bygd på sannhet. Bare slik kunne dobbeltmoralen og hykleriet bekjempes.

Gjengangere

Da Henrik Ibsens Et dukkehjem kom ut, ble han kritisert for å la Nora forlate mann og barn. Ibsen lot seg opprøre av kritikken og fulgte opp med dramaet Gjengangere som skulle vise hva som skjedde i det borgerlige hjem om en kvinne blir i et ekteskap som baserer seg på løgn, dobbeltmoral og hykleri.

Hovedpersonen, Helene Alving, bygger et asyl etter sin mann, kammerherre Alving. Hele bygda tror den avdøde kammerherren har levd et moralsk solid liv og har vært en god ektemann. Det de ikke vet, er at Helene forsøkte å gå fram mannen sin etter bare ett års ekteskap, fordi han var en utro alkoholiker. Pastor Manders, familien Alvings omgangsvenn, overtalte henne da til å gå tilbake til mannen sin. Han tror at kammerherren etter det tok seg sammen og levde et sedelig liv fram til sin død.

Da stykket starter, kommer pastor Manders på besøk for å hjelpe fru Alving med asylet som skal reises til minne om denne "flotte" representanten for det norske borgerskapet. Det hele ender med et voldsomt oppgjør med dobbeltmoralen til både fru Alving, pastor Manders og kammerherre Alving, som har ført til kjønnssykdommer, incest og annen ulykke.

Den Hovmodige (...) innbiller sig, at man forlanger, han skal opgive sin Fornuft, når man fordrer, han skal bøje sig for Autoriteten. Langt fra! Autoriteten er kun den almindelige (...) Fornuft. (Brandes, 1871)

Angrepet på dobbeltmoral og hykleri innebar også et angrep på autoriteter, og særlig dem som misbruke makten sin. Realistene var sterkt inspirert av utenlandske samfunnskritikere som mente at autoritetene ødela enkeltmenneskets sjanse til å realisere seg selv. Om et individ skulle bli lykkelig, måtte det leve et liv i frihet og sannhet. Dermed ønska de realistiske forfatterne å avsløre dem som hindra individet i dette.

Kritikk av skolesystemet

En variant av kritikken mot autoriteter som misbruker makten sin, finner vi i Alexander Kiellands skildring av lille Marius som dør mens han pugger latingloser i romanen Gift (1883). Denne sarte guttens undergang i møtet med en hard og autoritær skole vekket sterk sympati hos leserne. Hovedkarakterene i romanen er likevel kameraten til Marius, Abraham Løvdahl, og Abrahams mor, Wenche Løvdahl. Både hun og sønnen er idealistiske og opprørske, men de møter stor motstand.

Fra den dag av drakk både mann og kone på Hellemyren (Skram, 1887).

På 1880-tallet forandra den realistiske litteraturen seg noe. Fortsatt skrev forfattere om dobbeltmoral og maktmisbruk hos borgerskapet, men mange realister la også handlinga til fattigere miljøer og var ikke redd for å skildre de aller vanskeligste sidene ved livet. Vi kaller denne typen realistisk litteratur for naturalisme.

Naturalistenes mål var å vise hvordan det var umulig for enkeltmennesket å forandre sin skjebne (determinisme). De mente at arv og miljø var så avgjørende for individet, at det var umulig å komme seg bort fra det livet en var født inn i. Dermed ønska naturalistene å vise hvordan både fattigdom og klassesamfunnet undertrykte individet.

Hellemyrsfolket

Vår aller mest kjente naturalist het Amalie Skram. Hun har blant annet skrevet et firebindsverk ved navn Hellemyrsfolket. Romanserien følger flere generasjoner av en slekt som bor i Bergen. I den første romanen, Sjur Gabriel, møter vi Oline som har levd et hardt liv prega av alkoholisme. Når sønnen Vesle-Gabriel dør, dras også mannen hennes, Sjur Gabriel, inn i den samme elendigheten. Romanens berømte avslutning er: "Fra den dag av drakk både mann og kone på Hellemyren".

På spørsmålet "Hva skrev de realistiske forfatterne om?" må svaret være: alt det de mente var galt i samfunnet. Forfatterne ønska å bidra til samfunnsdebatten gjennom litteraturen. De var inspirert av Georg Brandes og tanker om frihet, fornuft og fremskritt som hadde herja over Europa etter opplysningstida og den franske revolusjonen. Målet var å sette søkelyset på det som ødela enkeltindividets mulighet for lykke og et liv i sannhet.

Kilder

Brandes, G. (1871). Hovedstrømninger i det 19. Aarhundredes Litteratur. Henta fra http://www.bjornetjenesten.dk/teksterdk/hovedstr3.htm

Bjørnson, B. (1877). Om at være i Sandhed. Henta fra http://virksommeord.no/tale/222/

Mill. J. S. (1869). Kvinneundertrykkelsen. Henta fra ''Familievernets historie''. Utg. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. 2016.

Skram, A. (1887). Sjur Gabriel. Oslo: Gyldendal. Henta fra https://www.nb.no/items/0f3d155c056c81c0256503ae091e7156?page=0&searchText=sjur%20gabriel