Gresk stilhistorie

Kunsthistorikerne deler gjerne den greske perioden i fire:

• den geometriske perioden: fra ca. 1000 til 700 før vår tidsregning
• den arkaiske perioden: fra 700 til 480 før vår tidsregning
• den klassiske perioden: fra 480 til 323 før vår tidsregning
• den hellenistiske: fra 323 til 50 før vår tidsregning

I den første tida var de materielle ressursene mindre. Vi har derfor først og fremst bevart keramikk, særlig vaser, laget av billig leire fra denne tida.

Navnet på perioden kommer av at vasedekoren var dominert av geometriske motiver. Etter hvert framstilles også mennesker og dyr på vasene, gjerne malt i silhuett eller i en sterkt abstrahert form.

Mot slutten av perioden blir det mindre geometriske motiver, og vi merker sterkere innflytelse fra øst. Denne overgangsperioden fra geometrisk til arkaisk periode kalles derfor ofte den orientaliserende stil. Figurene på vasene er svarte på lys bunn, og har detaljer risset inn i overflaten.

Den største vaseproduksjonen skjedde på Korinth, som eksporterte keramikk til hele den greske verden, som strakte seg over hele det nordøstlige Middelhavet.

På 600-tallet ble det gjort to store oppfinnelser som fikk betydning for templenes utforming: Takene ble tekket med vanntett takstein i brent leire, og man fikk gavler i bygningene. Dette førte til at man kunne redusere takhellingen og gjøre bygningene breiere. I tillegg begynner grekerne å hogge ut statuer av stein etter egyptisk mønster, gjerne i store størrelser.

Tidligere hadde de laget søyler av tre, men nå utviklet de doriske, joniske og korintiske søyler. Vi kan ikke automatisk se hvor gammel en bygning er, av søyletypen. Det finnes eksempler på at flere søyletyper har vært brukt på samme bygning.

Doriske templer

På 500-tallet får den doriske tempelarkitekturen en sterk posisjon. Stilen er preget av en konstruktiv strenghet uten figurer. Bare de nøytrale delene av bygningen, metopene og gavlene, er smykket med fargestrålende skulpturer.

Den doriske søylen er den eldste og den enkleste.

Joniske templer

De joniske templene er kjennetegnet ved det overveldende antallet søyler som omgir selve tempelhuset. Heratempelet på Samos hadde for eksempel 123 større søyler og 10 mindre i den dype forhallen.

Opprullete spiraler i dekoren er typisk for den joniske søyla.

Korintiske templer

Den korintiske stilen er oppkalt etter byen Korinth.

Bruk av akantusblader i dekoren er typisk for den korintiske søyla.

Skulpturer

Den antikke skulpturkunsten er kjent for å vise menneskekroppen på en naturtro måte. På enkelte bygg ble det brukt menneskeskikkelser som søyler: mannsskikkelser (atlanter) og kvinneskikkelser (karyatider).

Den greske stilperioden har ikke etterlatt seg mange møbler, men på avbildninger på greske vaser kan vi se forseggjorte stoler, bord og senger.

Greske snekkere benyttet seg av dreiearbeid, og de var flinke til å lage innlegg av mønstre med andre tresorter og materialer samt treutskjæringer. De viktigste tresortene var oliventre, taks (et nåletre), ibenholt, cedertre og buksbom.

Allerede 300 år før vår tidsregning ble benkene som ble benyttet som senger, polstret. Stolbeina og stolryggene var vakkert svungne. Bordene var lave og lette, så de kunne løfte dem, og beina var ofte formet som dyreføtter.

Produksjon av tekstiler fra ull til ferdige plagg var kvinnearbeid. Både fattige og rike kvinner måtte lære seg å spinne og veve. I ei kvinnegrav i Tyrkia datert til ca. 2500 år før vår tidsregning, er det blant de vakreste smykker funnet et spinnehjul laget av gull og sølv. Det andre nødvendige redskapet var en håndtein, og det tredje en enkel vevstol.

Både kvinner og menn bar ei lang trøye (tunika) og ei kappe (himation). Av tunikaer var det to typer: peplos, et stort rektangulært tøystykke, vanligvis lagd av ull, festet sammen ved skulderen, og chiton, som var laget av et mye lettere materiale, enten ullstoff eller lin. Kappa var enten drapert over den ene skulderen, eller over begge, som en stola. Både kvinner og menn gikk med sandaler, slippers, myke sko eller støvler på beina, selv om de hjemme gjerne gikk barbeint.

Håndverket var opprinnelig en oppgave som hørte til det enkelte hushold, men fra 700 til 400 før vår tidsregning skjedde det en overgang fra naturalhushold til bytteøkonomi. Arbeidet med metaller, lær, trearbeid og keramikk ble spesialisert og gradvis overlatt til slaver. Praktisk håndverk ble sett ned på av de fleste frie grekere. I 429 før vår tidsregning vokste det fram en ny klasse av eiere av store håndverksindustrier basert på slavearbeid.