Bærekraftig utvikling

Naturressurser kan brukes opp

Avskoging har for eksempel vært et problem som har gått igjen i mange av de store sivilisasjonene i verdenshistorien. I Europa førte nedhogginga av skog på 16- og 1700-tallet til en frykt for at tømmermangel skulle bli en trussel mot verdensdelens eksistens. Ved Røros ble stadig større områder snauhogd for å skaffe kull til kobberverket, som startet midt på 1600-tallet.

Forståelsen for at det måtte være en balanse mellom hvor mange trær som ble hogget, og hvor mange trær som ble plantet, vokste fram. Man skjønte at man måtte tenke annerledes for at kommende generasjoner også skulle ha glede av disse ressursene. Denne måten å tenke på ligner på det vi i dag kaller "bærekraftig utvikling".

Tilsvarende eksempler finner vi for dyr. Mens man tidligere jaktet og fisket uten tanke på gjenvekst, forsøker vi i dag å forvalte vilt- og fiskebestander slik at de er mest mulig stabile og levedyktige.

Bærekraftig utvikling på dagsordenen

I vår tid dukket tanken om "bærekraftig utvikling" opp igjen i FN-rapporten Vår felles framtid i 1987. Denne rapporten kalles også Brundtland-rapporten, fordi vår tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland ledet arbeidet som førte fram til den. Her finner vi en definisjon på bærekraftig utvikling som rommer både klima og miljø, økonomi og sosiale forhold:

Det er ikke vanskelig å være enig i at det er fornuftig å jobbe for en utvikling som er bærekraftig. Men hvordan får vi det til, og hvordan kan vi vite om utviklinga går i en mer bærekraftig retning?

Samarbeid på tvers av landegrenser må til

En ting er sikkert: Vi må samarbeide på tvers av landegrensene for å få det til. Den første store miljøkonferansen ble arrangert av FN i Stockholm i 1972. Siden den tid har det vært arrangert en rekke møter, og mange avtaler har blitt inngått. Målet er å utvikle verden i en mer bærekraftig retning.