Komedier og musikaler
Charlie Chaplins film Diktatoren (1940) er et klassisk eksempel på en satirisk komedie med et klart politisk budskap. I denne scenen leker Hitler med jordkloden.
Dramasjangrene tragedie og komedie har røtter helt tilbake til dyrkingen av fruktbarhetsguden Dionysos i Athen på 500-tallet f.Kr. Det greske ordet komodia er avledet av ordet komodos som var betegnelsen på sangere som deltok i de lystige opptogene. De var utkledd i groteske kostymer og framførte grove vitser og spotteviser. (Kilde: Store norske leksikon)
Komediesjangeren ble utviklet videre av kjente dramatikere som franske Molière og norskdanske Ludvig Holberg på 1700-tallet. I moderne tid blir begrepet komedie brukt om teaterstykker og filmer som hovedsaklig er morsomme og lattervekkende. Noen av de aller første stumfilmene som ble laget, var komedier.
I motsetning til en farse eller en revy, har komedien alltid en tydelig handlingstråd. Handlingen i en komedie består gjerne av en serie forviklinger, som knytter hovedkarakterene sammen. Karakterene framstilles ofte som karikerte typer med spesielle og utrerte egenskaper. Ellers kjennetegnes komedien av morsomme dialoger, parodier på dagligdagse hendelser og mer eller mindre sprø gags.
Mange komiske filmer har ingen annen hensikt enn å underholde. Andre er satiriske kommentarer til politiske eller sosiale forhold i samtiden.
Musikal er en filmsjanger som bruker sangnumre til å drive handlingen framover og til å understreke følelsesmessige høydepunkter i fortellingen. Skuespillerne framfører sangene som dialoger seg imellom, eller de kan henvende seg direkte til publikum.
Sangene er en del av selve handlingen og kan ikke uten videre byttes ut med et annet musikkstykke. En del filmer bruker kjente melodier og sangtekster som er skrevet i helt andre sammenhenger, men likevel framstår som en integrert del av filmfortellingen. Sang og musikk ledsages ofte av ulike former for dans.
Et norsk eksempel er filmen Bør Børson jr. (1972) med Rolf Wesenlund i hovedrollen. Men filmen Moulin Rouge, regissert av Baz Luhrmann i 2001, er en langt mer moderne musikal, både når det gjelder musikk og dans. Filmen foregår så å si utelukkende om natten og låner en rekke sjangertrekk fra film noir.
Andre eksempler på musikk- og dansefilmer:
- The Jazz Singer (1927)
- Fred Astaires og Ginger Rogers' dansefilmer i 1930-årene
- Singin' in the Rain (1952)
- The Sound of Music (1965)
- Pink Floyd The Wall (1982)
- Evita (1996)
- Bollywoodfilmen Bombay Dreams (2002)