Drabantbyene
Sunnhet, lys og luft til alle sto øverst på politikernes dagsorden i mellomkrigstida. Den moderne boligen skulle være en funksjonell "bomaskin" uten fordyrende, unødvendig "krimskrams". Generalplanen for Stor-Oslo fra 1929 var bygd på funksjonalistiske idéer og ble preget av "funkisstilen", som folk kalte den. Rene linjer, store flater, stål, glass og betong preget de nye boligene som ble bygd.
Den sveitsisk-franske arkitekten Le Corbusier var en av opphavsmennene til de nye løsningene og til blokkbebyggelse. For ham var de store grønne arealene mellom boligene like viktige som boligene. Der skulle folk samles til lek og rekreasjon.
Ønsket om å skape en ny, sunn by sto sterkt blant etterkrigstidas byplanleggere og arkitekter. 1800-tallets klassedelte bysamfunn skulle erstattes av noe nytt og bedre. Boligområder og industri skulle skilles, boligkvartalene løses opp og naturen trekkes inn i bebyggelsen.
Drabantbyplanene var inspirert av svenske, engelske og tyske forbilder som la vekt på funkisidéer om lys, luft og natur i byene. Sosialdemokratisk likhetsideologi spilte også en viktig rolle.
Utbyggingen av drabantbyene avskaffet bolignøden i Oslo, men ikke helt uten kamp. Bøndene i Aker måtte avgi mye grunn i forbindelse med byutvidelsen i 1948. Grepet gjorde byen seks ganger større og ga de nødvendige tomtene for utbygginga. Fra 1960 til 1990 ble det oppført 112 000 nye boliger. De fleste var blokkleiligheter, men det ble også bygd eneboliger, to- og firemannsboliger og rekkehus.
Utbygginga av drabantbyene i Oslo foregikk i samvirke mellom politikere, ulike kommunale etater og private aktører.
De fleste som flyttet inn i de nye boligområdene, var unge barnefamilier eller nygifte par. Mange hadde stått på venteliste i flere år før de fikk bolig. Tildeling av leilighet skjedde ved loddtrekning. Folk gledet seg over mer plass og lyse rom, over bad og moderne kjøkken, og over trygge oppvekstmiljøer nær naturen.
Å flytte inn i en ny og hygienisk leilighet i en av drabantbyene var for mange å ta skrittet inn i moderniteten og velferdssamfunnet.
Familien og barna sto i sentrum i etterkrigstidas boligplanlegging. Barna fikk egne rom med plass til skolearbeid, lek og utfoldelse. Slik skulle de utvikle seg til selvstendige individer og skjermes fra foreldrenes seksualliv.
Søkelyset på boligstandard handlet om langsiktig politikk. Boligen ble sett på som et av de viktigste midlene for å skape sunne og arbeidsdyktige samfunnsborgere, som kunne sikre velferden og demokratiet.
Tanken om det sosiale fellesskapet sto sterkt hos drabantby-planleggerne. Boligene ble samlet innenfor et nabolag, og fellesskapet skulle utvikles gjennom et hierarki av fellesinstitusjoner som idrettslag, kirkesamfunn, bibliotek og dugnader.
På grunn av knappe ressurser ble boligbygginga prioritert, og fellesanleggene lot ofte vente på seg.