Nasjonalisme og demokratisering nedenfra
Fra 1840-årene ble nasjonalromantikken en kulturell bevegelse som hadde som mål å konstruere en norsk kultur som skilte seg fra tidligere dansk dominans. Grunnloven og selvstyre fra 1814 la grunnlaget for den politiske forståelsen av nasjonen. Nasjonalromantikken var en kulturnasjonalistisk bevegelse som skulle ha som oppgave å definere «det norske og den norske folkesjela». Natur og historie ble viktige nasjonale markører i denne sammenhengen, for å skille vår kultur fra de andre nordiske landene. Spesielt ble den norske storhetstiden i middelalderen dyrket og definert som den norske kulturarv. I mangel av nasjonale byggverk og monumenter ble fjell, bønder og bondesamfunn inkludert i den norske folkesjela.
Noen år senere fortsatte Ivar Aasen med sitt landsmålsprosjekt. Å etablere et ekte og mer opprinnelig skriftspråk, basert på dialekter som var minst påvirket av det danske språket, var et kulturnasjonalistisk prosjekt som definerte den norske kulturen i andre halvdel av 1800-tallet.
Det første tegnet på demokratiske krav fra de lavere klassene i Norge kom i kjølvannet av revolusjonene i 1848. I 1849 fremmet sosialisten og arbeiderlederen Marcus Thrane krav om stemmerett for alle norske menn. Bevegelsen bestod av husmenn, småbrukere, håndverkere og arbeidsfolk som reiste kritikk mot de økende sosiale og økonomiske forskjellene som preget landet. Thranebevegelsen ble nedkjempet, men ble i norsk historie stående som en tidlig forløper for klassekampen i det moderne industrisamfunnet.
Ute i bygdene vokste det på 1860-tallet fram organiserte «motkulturer» som hadde en klar front mot bykulturen, unionen med Sverige og lojale, kongetro norske embetsmenn. Bevegelsene hadde et i hovedsak nasjonalt og demokratisk mål. Blant dem fantes lekmannskristne, som agiterte imot embetsprestenes forkynningsmonopol og en kristen avholdsbevegelse som drev «indremisjon» og kamp mot folkets dårlige moral.
Like viktig var etableringen av folkehøgskoler, basert på praktisk tilnærming til kunnskap etter Grundtvigs nasjonale og demokratiske visjoner, og de frilynte ungdomslagene. Felles for motkulturene var at de bidro til større politisk engasjement i befolkningen og ønsket et utvidet folkestyre lokalt og nasjonalt.
De viktigste kampsakene for disse «motkulturene» var likestilling av skriftspråkene og å styrke Stortingets makt. Opposisjonen mot embetsmennene og unionen var en nasjonal-demokratisk politisk bevegelse som skulle bidra til endringer i det politiske systemet gjennom innføringen av parlamentarismen i 1884. Denne politiske opposisjonen oppsto samtidig med at det norske samfunnet gjennomgikk store endringer.
Industrialiseringen, utviklingen av kommunikasjoner og hamskiftet i jordbruket skapte nye kulturelle felleskap på tvers av landsdeler. Jernbanen bandt sentrum og periferi tettere sammen, postruter og dampskip knyttet Norge sammen langs kysten og i innlandet. Mer organisert skolegang med skoleloven i 1860 og vekst i antall aviser stimulerte leseferdigheter og gjorde politisk motstand mulig. I tillegg ble det norske samfunnet preget av økende urbanisering, og emigrasjon til Amerika.
Guoskevaš sisdoallu
Embetsmennene skulle spille en betydelig rolle i norsk politisk historie etter innføringen av Grunnloven og norsk selvstyre fra 1814.