Å tidfeste et historisk brudd – slutten på høymiddelalderen
For det norske politiske styret ble svartedauden skjebnesvanger. Den lille kretsen med adel og kongeslekt ble nærmest utryddet. Handelsborgerskapet var i stor grad tysk, og de var ikke opptatt av å forsvare norske interesser. Samtidig åpnet folketapet for endringer i eiendomsforholdene. Mange gårder ble liggende øde. Dermed ble det mulig for bønder å flytte inn på bruk med bedre jord. Tilgangen på bedre naturressurser for befolkningen har gjort at pesten også er blitt kalt «den katastrofale velgjører».
Dersom vi mener at det er viktig å legge vekt på sosiale og økonomiske forutsetninger når vi studerer fortiden, virker det naturlig å se på svartedauden som et historisk brudd og slutten på høymiddelalderen.
Slutten på norsk høymiddelalder kan likevel hevdes å ha vært tidligere, nemlig allerede i 1319. Da gikk landet inn i en kongeunion med Sverige.
Arrangerte ekteskap med rike slekter i nabolandene var blitt vanlig i den norske kongeslekten. Da Håkon 5. Magnusson døde i 1319, etterlot han seg et barnebarn på tre år som eneste kongsemne. Faren til barnet var av svensk adelsslekt. Et norsk-svensk kongefellesskap under den vesle gutten, Magnus Eriksson, ble en realitet.
Nå var kongemakten flyttet utenfor de norske områdene. Riksrådet skulle forsvare norske interesser. Det gikk ikke så bra. I 1537 ble rådet avskaffet, og Norge fikk status som et dansk «ledemot» – på linje med et len.
Legger vi vekt på politiske endringer i historien, er det naturlig å argumentere for 1319 som slutten på høymiddelalderen.
Guoskevaš sisdoallu
Senmiddelalderen preges av sterkere kongemakt og svekket adel. Nå vokste det fram et stadig rikere handelsborgerskap, som kongen kunne alliere seg med.
I 1217 ble birkebeinerne og baglerne enige om at Sverres barnebarn, Håkon Håkonsson, skulle bli konge. Det markerer starten på den norske høymiddelalderen.