Krigene i Jugoslavia på 1990-tallet
Jugoslavia var navnet på en statsdannelse på Balkan som eksisterte under ulike former fra 1918 til 2006.
På slutten av 1800-tallet oppsto det bevegelser som fremmet tanken om en sammenslutning av de slavisktalende regionene på Balkan. Som følge av seire i Balkankrigene i 1912–13 seilte Serbia opp som en dominerende stat med ambisjoner om et Stor-Serbia. Men på grunn av første verdenskrig og sammenbruddet av Østerrike-Ungarn ble den felles sørslaviske staten Jugoslavia opprettet i 1918. Den nye statsdannelsen kom i stand ved at Serbia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Montenegro, Makedonia og Slovenia slo seg sammen.
Jugoslavia besto av flere ulike kulturer, religioner og språk. Det var flere etniske grupper, men ingen av dem var i flertall. Den største etniske gruppen i Jugoslavia var serbere, som i hovedsak bodde i Serbia, men også i Bosnia. De etniske gruppene bodde side om side, ofte overlappet de hverandre.
Indre motsetninger mellom de ulike områdene skapte grobunn for konflikter, men nasjonalismeproblemene ble foreløpig feid under teppet. Diktatoren Josip Broz Tito, som styrte Jugoslavia etter andre verdenskrig og fram til sin død i 1980, brukte jernhånd og greide å holde statsdannelsen intakt og folkegruppene samlet.
I perioden 1991–2006 gikk Jugoslavia i oppløsning. De mest dramatiske hendelsene skjedde på 1990-tallet og førte til blodige kriger, massakrer, beleiring av byer, bruk av konsentrasjonsleirer og et stort antall mennesker på flukt.
På 1970-tallet fikk de forskjellige republikkene mer selvråderett, og etter Titos død økte nasjonalismen. Republikkene ønsket mer selvstyre og gjorde krav på historiske områder og territorier hvor egne etniske grupper var bosatt.
Slobodan Milošević ble valgt til president i Jugoslavia i 1989 og spilte på serbisk nasjonalisme for å holde Jugoslavia samlet, spesielt etter hvert som stadige økonomiske problemer rammet Jugoslavia.
Kommunistregimenes fall i Øst-Europa høsten 1989 skulle få stor betydning for Jugoslavia. Demokratiske reformer gikk tregt og statsdannelsen begynte å slå sprekker. I første omgang brøt Slovenia og Kroatia ut i 1991. Bosnia-Hercegovina erklærte seg uavhengig etter en folkeavstemning i 1992. Serbia svarte med å gå til krig.
Bosniakrigen var en av mange kriger på Balkan i første halvdel av 1990-tallet i forbindelse med oppløsningen av Jugoslavia.
Årsakene til krigen er sammensatte, men henger sammen med religiøse, etniske og kulturelle motsetninger på Balkan. I tillegg var det økonomisk uro og ikke minst ønske om krig fra politiske ledere som Slobodan Milošević. Han hadde ambisjoner om et Stor-Serbia, og da måtte ingen stater bryte ut av Jugoslavia.
Slovenia fikk gå egne veier, men det kunne ikke Kroatia og Bosnia-Hercegovina. I begge republikkene var det serbiske minoriteter, men spesielt i Bosnia-Hercegovina bodde serbere, kroater og bosnjaker ved siden av hverandre i et slags etnisk lappeteppe. Bosniakene og kroatene skulle fjernes fra områdene og erstattes av serbere.
Borgerkrigen i Bosnia-Hercegovina varte fram til 1995 og var utrolig brutal. Kroater, bosniaker og serbere sloss om territorier, og konsekvensene var at rundt 100 000 mennesker mistet livet og utallige ble flyktninger.
Massakren i Srebrenica
Den verste enkeltstående forbrytelsen i Bosniakrigen var massakren i Srebrenica utført av bosnisk-serbiske styrker i juli 1995. Srebrenica er en bosnisk by som tok imot mange flyktninger under Bosniakrigen. Byen ble erklært som "sikker sone" av FN, som skulle beskytte flyktningene. Dette mislyktes, og rundt 8000 bosniakiske gutter og menn ble drept av serbiske styrker.
Srebrenica-massakeren skapte sterke reaksjoner, og NATO fikk fullmakt fra FN til å angripe serbiske mål i Bosnia. Dette, sammen med diplomati og fredsforhandlinger i USA (Dayton-avtalen), førte til at de serbiske styrkene trakk seg ut av Bosnia-Hercegovina i 1995.
En internasjonal fredsbevarende styrke i regi av FN skulle sikre fred og gjennomføring av demokratiske valg, delta i gjenoppbygging og ha ansvar for flyktningene. I tillegg begynte FNs krigsforbryterdomstol sitt arbeid med å stille krigsforbrytere for retten. Den tidligere bosnisk-serbiske lederen Radovan Karadžić og den bosnisk-serbiske øverstkommanderende Ratko Mladić ble dømt i Haag for blant annet forbrytelser mot menneskeheten.
Kosovo var en provins i Serbia og ble av mange serbere betraktet som et kjerneområde med historisk betydning. Utfordringen var at området var preget av voldsomme etniske motsetninger. Den serbiske minoriteten ønsket overherredømme over flertallet av innbyggerne, som var muslimske albanere. Som et ledd i denne prosessen iverksatte Slobodan Milošević etnisk rensing av befolkningen i Kosovo. Målet var å bytte ut den kosovoalbanske befolkningen med serbere.
I 1996 eskalerte konflikten i Kosovo ved at den kosovoalbanske frigjøringshæren, UCK-geriljaen, i økende omfang kom i strid med serbiske styrker. Dette utviklet seg til full krig fra 1998.
NATOs bombing av Serbia
Verdenssamfunnet hadde i flere omganger forsøkt å skape enighet mellom kosovoalbanere og serbere uten å lykkes. Samtidig kom det rapporter om massakrer, drap og terror gjennomført av serbiske styrker flere steder i Kosovo. Dette var bakteppet for at NATO i 1999 valgte å bombe strategiske mål og serbiske militæranlegg i Kosovo og Serbia.
Saken ble ikke brakt inn for FNs Sikkerhetsråd, og dette var første gang NATO gikk til angrep på en suveren stat. Norske jagerfly ble også brukt i operasjonen. I tillegg førte bombingen til et mer anspent forhold til Russland, som hadde et nært forhold til Serbia.
Bombingen svekket de serbiske styrkene, som gikk med på å trekke seg ut av Kosovo. NATO, EU og FN overtok ansvaret for sikkerheten i regionen inntil Kosovo erklærte seg som uavhengig stat i 2008. Uavhengigheten er omstridt, men over halvparten av FNs medlemsland, inkludert Norge, anerkjenner Kosovo som selvstendig stat. Serbia og Russland har ennå ikke anerkjent Kosovos selvstendighet, og forholdet mellom kosovoalbanere og serbere er fortsatt betent.
Tenk etter
Kjenner du til andre tilfeller i historien hvor Serbia og Russland har hatt et nært forhold?
Slobodan Milošević gikk av som Jugoslavias president i 2000. Året etter ble han arrestert og utlevert til krigsforbryterdomstolen i Haag. Her døde han på cella før saken rakk å komme opp for retten.
I 2006 ble Montenegro erklært som en selvstendig og uavhengig nasjonalstat etter folkeavstemning. Dermed er det ikke noe igjen av statsdannelsen Jugoslavia.
Da Jugoslavia gikk i oppløsning, kom det omtrent 15 000 bosniere som flyktninger til Norge. I tillegg kom det flere tusen fra Kosovo. I filmen under møter du Leo Ajkic som måtte flykte fra Mostar i Bosnia til Norge.
Guoskevaš sisdoallu
Oscar-nominert spillefilm om Srebrenica-massakren. Filmen er basert på uvirkelige, men sanne, hendelser fra Bosnia i 1995.