Krigens gang 1914–1918

Som en følge av skuddene i Sarajevo, erklærte Østerrike-Ungarn krig mot Serbia i 1914. Denne krigserklæringen førte til en rekke hendelser som dro inn alliansesystemet og de andre stormaktene. I løpet av kort tid ble Tyskland, Russland, Frankrike og Storbritannia dratt inn i konflikten.

Første verdenskrig ble i hovedsak utkjempet i Europa, hvor vestfronten og østfronten var de viktigste arenaene. Spesielt vestfronten, der Tyskland kjempet mot den franske og britiske hæren, var avgjørende for utfallet av første verdenskrig.

Vestfronten

Tysklands største frykt var en tofrontskrig, der den tyske hæren måtte slåss på to fronter, mot Frankrike og Russland, samtidig. Løsningen på dette problemet var Schlieffenplanen, utarbeidet av den tyske strategen generalstabssjef Alfred von Schlieffen i 1906. Tyskland antok at det ville ta Russland seks uker å mobilisere hæren. I løpet av denne tiden måtte Tyskland sette inn alle kreftene for å beseire Frankrike så raskt som mulig. For at planen skulle lykkes, måtte Frankrike invaderes gjennom Belgia. Etter at Frankrike var beseiret, kunne alt så settes inn i øst mot Russland.

Invasjonen av Belgia førte til at Storbritannia erklærte krig mot Tyskland. Den ambisiøse Schlieffenplanen lyktes ikke, og den tyske hæren ble stoppet før den nådde Paris. Begge sidene gravde seg deretter ned i skyttergraver som strakk seg fra den engelske kanal til Sveits. Der ble soldatene værende i fire år.

Østfronten

I øst var situasjonen annerledes. Her var fronten mye mer bevegelig og bølget fram og tilbake. Russland innledet et angrep på Tyskland i 1914, i det som kalles Øst-Preussen, men ble raskt slått tilbake. Deretter ble Russland presset tilbake til sine egne områder. Mesteparten av krigføringen i øst ble utkjempet på russisk territorium. Østerrike-Ungarn hadde også en viss suksess i kampene mot Russland. I 1916 kom det en vellykket motoffensiv fra Russland, men allerede året etter kollapset den russiske hæren, delvis på grunn av krigstretthet og mangel på forsyninger.

Krigen i øst ble avsluttet da Russland sluttet fred med Tyskland i Brest-Litovsk i 1918. Nå kunne Tyskland flytte styrkene til vestfronten for et siste desperat forsøk på å vinne krigen.

Kartet viser noen hovedtrekk i første verdenskrig. Klikk på boksen i høyre hjørne på kartet for å få det i fullskjerm. Deretter klikker du på spørsmålstegnene for å få en kort oversikt over de viktigste hendelsene i løpet av krigen.

Krigserklæringene ble tatt imot med jubel og begeistring og det var en generell oppfatning om at soldatene "ville være hjemme til jul". Ingen forutså en lang og utmattende krig. Hvorfor det ikke ble sånn, henger sammen med at verken politikere eller militære forsto konsekvensene av moderne krigføring og ny teknologi.

Effektive hurtigskytende kanoner og helautomatiske maskingevær gjorde framrykking over "ingenmannsland", altså områdene mellom skyttergravene, til en livsfarlig aktivitet. Generalene på begge sider sendte tusenvis av soldater i tette formasjoner mot fienden, med forferdelige tapstall som eneste resultat. Med moderne våpen ble forsvar av stillinger mye enklere enn å erobre områder fra fienden. For å bryte stillstanden på vestfronten introduserte derfor begge sidene kjemiske våpen, som stridsgass. Krigen ble også utkjempet i luften, og på slutten av krigen fikk vi de første stridsvognene, uten at disse fikk avgjørende innflytelse. Et nytt, moderne våpen som derimot fikk stor betydning, var de tyske ubåtene.

Krigen ble ikke bare ført på land. Også til sjøs foregikk det en intens krigføring. Ententemaktene innførte total handelsblokade av Tyskland, både for å hindre at krigsviktige varer kom fram, og for å skape uro blant sivilbefolkningen når de ikke fikk nok mat. Tyskernes mottrekk var de effektive ubåtene som senket tusenvis av handelsskip som fraktet forsyninger til Storbritannia og Frankrike.

Den tyske ubåtkrigen gikk hardt utover nøytrale handelsskip som seilte i havområdene rundt Storbritannia. Tyskerne betraktet dette som en krigssone. Dette involverte også Norge, som mistet femti prosent av handelsflåten i krigsårene. En konsekvens av ubåtkrigen var at det britiske passasjerskipet Lusitania ble senket i 1915. Mange amerikanere mistet livet, og denne hendelsen bidro til at USA gikk bort fra sin nøytralitetslinje og gikk inn i krigen på ententemaktenes side i 1917. USA hadde ønsket å holde seg utenfor krigen, men krigsmotstanden endret seg gradvis på grunn av ubåtkrigen. Den amerikanske inntredenen ble et avgjørende vendepunkt, og balansen vippet i ententemaktenes favør.

Tiårene før første verdenskrig hadde Tyskland drevet en aggressiv flåteopprustning for å true britenes dominans på verdenshavene. Disse to flåtene braket sammen i første verdenskrigs største sjøslag utenfor Jylland i 1916. Slaget endte uten at noen parter fikk noen avgjørende fordel.

Det osmanske riket gikk inn i krigen på sentralmaktenes side høsten 1914, og dermed ble Midtøsten en del av krigen. Britene fryktet at osmanske styrker skulle true den strategisk viktige Suezkanalen og sendte soldater til Egypt, som var under britisk kontroll. I løpet av krigen tok britiske styrker, sammen med allierte, kontroll over Iran, Irak og Palestina. I Midtøsten var det arabisk misnøye mot Det osmanske riket, og den britiske utenriksministeren Arthur Balfour ba både arabere og jøder i Palestina om å slåss mot osmanene og tyskerne, med lovnader om at de skulle få opprette egne nasjonalstater etter krigen. Disse løftene ble ikke fulgt opp.

I 1915 forsøkte britiske, franske, australske og newzealandske styrker å invadere Det osmanske riket ved Gallipoli. Spesielt den britiske marineministeren Winston Churchill ivret for et slikt angrep hvor målet var å erobre Konstantinopel, skaffe kontroll over Dardanellene og hjelpe Russland. På grunn av dårlig planlegging, og at det osmanske forsvaret var bedre forberedt enn forventet, mislyktes operasjonen. Churchill måtte til slutt gå av som marineminister.

Britene tok i stor grad i bruk soldater fra India, både i kolonikrigene og på slagmarken i Europa. Japan, som var alliert med Storbritannia, erobret tyske områder i Kina og i Stillehavet.

Første verdenskrig var ikke bare en europeisk krig, den ble utvidet til kamphandlinger i andre verdensdeler. Stormaktene i Europa hadde mange kolonier i Afrika, og disse ble dratt inn i krigshandlingene. Alle europeiske stater som kjempet i Afrika, innlemmet et stort antall lokale soldater i sine hærer.

Tyskland ble raskt nedkjempet i sine afrikanske kolonier, og områdene ble overtatt av ententemaktene. Bare tyske avdelinger i Øst-Afrika holdt ut helt fram til krigens slutt i 1918. De tyske styrkene i Afrika var underlegne sine motstandere i antall og utstyr. De ble allikevel sett på som viktige, siden de bant opp allierte styrker som ellers kunne blitt brukt på vestfronten. Kolonienes betydning kommer fram ved at Frankrike, for eksempel, sendte flere hundre tusen soldater fra sine kolonier i Afrika og satte dem inn i skyttergravskrigen på vestfronten.

Brazier, E. & Kirkhusmo, A. (2021, 7.mai). Første verdenskrig. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/første_verdenskrig

Palmer, R. R., Colton, J. & Kramer, L. (2002). A history of the modern world (ninth edition). McGraw-Hill. New York.