Kvalitativ og kvantitativ metode
Kvalitativ metode i historiefaget betyr å gå i dybden når en skal analysere for eksempel personer, stater og institusjoner. Historikerne bruker som oftest da dokumenter, brev eller andre tekster. De analyserer disse kildene for blant annet å finne svar på årsaker til hendelser.
Vanligvis forklarer vi kvalitativ metode som en metode basert på intervjuer og deltakende observasjon. Det er ikke alltid like aktuelt i historie siden historikerne forsker på noe som er avsluttet. Vi kan altså ikke spørre aktørene eller deltakerne. I samtidshistorie, altså nyere tid, kan vi derimot også bruke intervju som metode.
Ulempen med kvalitativ metode er at materialet ofte bare forteller fra en eller noen få personers ståsted. Dette gjør det vanskelig å trekke generelle konklusjoner for flere enn akkurat dem det gjelder.
Fordelene er blant annet at vi kan få mer inngående innsikt i motivasjoner og drivkrefter til enkelte personers handlinger.
Kvantitativ metode i historiefaget inkluderer studier av blant annet folketellinger, kirkebøker og historisk statistikk.
Kvantitative metoder benytter tall og målbare enheter som utgangspunkt for analyser. Statistikk er sentrale verktøy, og resultatene blir gjerne framstilt i tabeller, grafer eller andre statistiske framstillinger. Kvantitative metoder kan gjøre det mulig å få mer overordnet kunnskap om større grupper.
Ulempen med kvantitative metoder er at de kan gi for generelle bilder, og at det kan være svakheter i datamaterialet som blir usynlig i mengden og analysen.
Fordelen med denne metoden er at den kan gi et mer overordnet bilde av situasjonen man undersøker. I begge tilfellene er det viktig å kjenne til styrker og svakheter i kildematerialet man bruker.
Guoskevaš sisdoallu
Bruk av kvantitative metoder i historie bredte om seg særlig fra 1960- og -70-tallet.