Storfeets sanser
Storfe har et synsfelt på 330o. Det vil si at det er ei blindsone rett bak dyret, så du bør alltid nærme deg fra sida når du kommer inn bakfra mot ei ku. Storfe har fargesyn, men dybdesynet er dårlig. Derfor blir de usikre og stopper gjerne opp når de møter hindringer de ikke kjenner, som for eksempel ei gjødselrist eller ei gummimatte.
Hørselen er god hos storfe, og de kan høre lyder med høyere frekvenser enn det mennesker klarer. Men de er dårlige til å finne ut hvor lyden kommer fra, derfor blir de nervøse og urolige når de hører en ukjent lyd og ikke kan se hva som lager lyden.
Storfe har godt utviklet luktesans. Dette er viktig for at de skal kunne kjenne igjen kalven sin. De vil også vrake fôr som ikke lukter godt. Lukt er også viktig i forbindelse med brunst, det kan vi se når de vrenger leppa etter å ha luktet på bakparten til ei ku i brunst. Dette kaller vi flehmen, en atferd som utløses av vomeronasalorganet som ligger i neseskilleveggen.
Visste du at ...
Vomeronasalorganet også kalles Jacobsons organ etter mannen som først beskrev det i 1811, Ludwig Lewin Jacobson?
Evnen til å føle varme, kulde eller smerte er godt utviklet hos storfe. Men siden de er byttedyr, vil de helst prøve å skjule at de har vondt, de vil ikke vise svakhetstegn for eventuelle rovdyr.
Smakssansen er også godt utviklet, og storfe er glad i både surt og søtt. Når de trenger tilskudd av salt, slikker de gjerne på en saltslikkestein.