Oversikt: vikingtiden

Arkeologene kaller gjerne vikingtida for yngre jernalder. Jernalderen var den perioden i norsk historie da man begynte å ta i bruk jern til redskaper og våpen. I Norge begynte man med dette rundt 500 f.Kr. Man hadde altså brukt jern i Norge i cirka 1 300 år da vikingtida begynte. Jern var viktig i vikingenes teknologi, for eksempel i skipsbygging og til våpen.

Vikingtida overlapper med epoken som i europeisk historie blir kalt tidlig middelalder. Årsaken til at historikere som regel ikke bruker samme navn på epoken i norsk historie, er at kjennetegnene på tidlig middelalder i Europa ikke stemmer med norske forhold. Norge var ikke hovedsakelig preget av katolsk kristen kultur, men av vikingenes egen kultur og norrøne religion. Det samme gjelder for Sverige og Danmark og de områdene vikingene slo seg ned i.

Epokens startpunkt er satt til omtrent 800, siden den tidligst kjente vikingferden skjedde i 793: angrepet på klosteret på øya Lindisfarne i Nord-England. Dette markerer starten på en 250 år lang periode da nordmenn, svensker og dansker reiste til store deler av Europa og til og med til Nord-Amerika.

Opphavet til ordet "viking" er omdiskutert, men det er trolig knyttet til det å reise ut – å "dra i viking". En viking er da en som reiser ut i verden. Disse reisene var mulig blant annet på grunn av en avansert skipsteknologi. Rikdom og ære var mye av motivasjonen for å reise ut, enten man drev med fredelig handel eller plyndringstokt og krig. Andre reiste ut for å finne ledig land der de kunne slå seg ned og drive jordbruk.

Norge besto i vikingtida av en rekke mindre høvdingdømmer. Høvdingene konkurrerte seg imellom om makt og ære. Rikdommene fra vikingtoktene ble ofte brukt for å kjøpe seg støttespillere.

Selv om vi forbinder vikingtida med blodtørstige krigere, var nordmenn flest jordbrukere. De drev også med jakt og fiske. Kvinnene kunne ha mye makt i vikingsamfunnet, spesielt når mennene var ute på vikingferd, eller når de ble enker. Det var også vanlig å ha slaver, såkalte treller, som jobbet på gårdene.

Religion var en viktig del av hverdagen. Troen på Tor og Odin og de andre de norrøne gudene var knyttet til jordbruk og jakt, men også til makt, krig og samfunnsstrukturer. Ofring var en viktig del av den religiøse praksisen.

Vikingtidas slutt har ofte blitt satt til slaget ved Stiklestad i 1030 eller slaget ved Stamford Bridge i 1066, men slike klare skiller blir ofte ganske kunstige. Det blir mer riktig å si at avslutningen på vikingtida og overgangen til middelalderen skjedde gradvis i takt med kristning og rikssamling, og når indre konflikter og borgerkriger overtok for ytre ekspansjon. Derfor er det også ganske vanlig å regne vikingtidas slutt til omtrent 1050.