Keisertiden

Cæsars karriere viser at politikk og krig var nært beslektet. I år 60 f.Kr. ble han valgt som den ene av to konsuler. Konsulene var valgt for et år, og skulle bestemme mye i fellesskap. Men sammen med sine venner Pompeius og Crassus (samarbeidet mellom de tre omtales som «det første triumvirat») skremte Cæsar den andre konsulen, så han gjemte seg i sitt hjem hele året.

Etter å ha vært konsul, ble Cæsar guvernør i provinser langs Romerrikets nordgrense, og derfra startet han en åtte år lang erobringskrig hvor han vant kontroll over det som ble kalt Gallia. Hans hjemkomst som seirende hærfører, ble forsøkt stoppet av hans tidligere allierte Pompeius, som nå ledet Senatet. Cæsars kamp mot, og seier over Pompeius og hans allierte, er dramatisk historie som er vel verdt å sette seg inn i.

I år 46 f.Kr. ble Cæsar innsatt som konsul (igjen) for ett år, og som diktator for ti. Men han ble drept i senatet år 44 f.Kr., av tolv senatorer som hevdet at de forsvarte republikken. I maktkampen som fulgte kom Cæsars adoptivsønn Oktavian, seirende ut. Han tok navnet Cæsar Augustus, og ble Romerrikets første keiser (ordet “Keiser” er avledet av “Cæsar”). Etter fem hundre år med det romerne selv kalte demokrati, men det i realiteten var et fåmannsvelde eller oligarki, satt det altså igjen en enkelt person på toppen av det politiske systemet.

Keiser Augustus forsto at det ikke var klokt å utrope seg til enehersker. Derfor lot han de gamle institusjonene bestå. Han gjorde seg til folketribun, den som representerte folket, og princeps senatus, den som hadde rett til å tale først i senatet. Likevel visste både han og alle andre at makten lå hos ham. Etter ett århundre med borgerkrig og maktkamp i Romerriket, ble Augustus keisertid preget av ro og vekst. Han erklærte den store romerfreden, pax romana, i hele riket. Velstanden ble spesielt synlig i selve Roma. Augustus skal selv ha sagt at “jeg kom til en by av murstein, og forlater en by av marmor”. Romerfreden besto i 200 år, og riket ble styrt av keisere til det falt, mer enn 400 år etter keiser Augustus.

Augustus keisertid strakk seg fra 27 f.Kr. til 14 e.Kr. Det var med andre ord i hans tid at et barn skal ha blitt født i Betlehem, hvis liv og budskap har hatt enorm betydning for millioner av mennesker og for historiens gang helt fram til i dag. Jesus en av 25 profeter som nevnes i Koranen, og ifølge de kristne evangelier er han Guds sønn, frelseren. Dette er religiøse påstander, ikke vitenskapelige, men historikere anser det som sannsynlig at personen Jesus har eksistert.

Kristendommen som religion spredte seg i Romerriket gjennom de første tre århundrene e.Kr. Kristendommen var radikal i sitt budskap om at alle mennesker var like mye verdt, og at den ikke godtok andre guder enn den ene. Dette må ha vært et skremmende budskap for folk i maktposisjoner. I perioder ble kristendommen forbudt og de kristne forfulgt, særlig under keiser Nero og keiser Diokletian. Ved begynnelsen av 300-tallet e.Kr., kom imidlertid den første kristne keiseren til makten. Keiser Konstantin mente han hadde fått hjelp av Jesus til å vinne et avgjørende slag, og bekjente seg til den kristne gud.