Njuike sisdollui
Fágaartihkal

Oversikt: Dansketiden

I flere hundre år var Norge underlagt dansk styre. Denne perioden kalles gjerne for dansketiden.

Begrepet "dansketiden"

"Dansketiden" har negativ klang i norsk historie, og viser til en periode fra 1380 til 1814 der landet var i union med eller var underordnet Danmark. Norge hadde felles konge med Danmark helt fra 1380, og i 1536 ble Norge formelt direkte underlagt dansk styre, og det norske riksrådet ble oppløst. Slutten på dansketiden er mer allment kjent. 17. mai 1814 var ikke Norge lenger underlagt dansk styre, men vi fikk en egen konge og en egen grunnlov. Det tok imidlertid ikke lang tid før vi kom i en ny union med Sverige. I denne unionen var Norge mye mer selvstendig enn vi hadde vært under dansketiden, og derfor snakker vi som regel ikke om "svensketiden", selv om denne unionen varte i nesten hundre år, til 1905.

Ut av middelalderen

På 1000-tallet gikk Norge ut av vikingtida og den norrøne religionen og inn i middelalderen med innføringen av katolsk kristendom. Gjennom hele middelalderen preget katolsk kristen tro folks liv og kultur fra vugge til grav. Den katolske kirke, med paven i Roma på toppen, hadde stor makt i hele Europa. Med reformasjonen i 1536–37 fikk Norge en ny form for kristendom: den lutherske. Dette markerer slutten på middelalderen i Norge og skjer samtidig som vi blir underlagt Danmark og mister selvstendighet.

Fra adelsvelde til enevelde

En av de viktigste hendelsene i dansketiden var et statskupp i 1660. Før 1660 hadde Danmark-Norge vært styrt av kongen og adelen i samarbeid. Adelen var en overklasse som hadde arvet sin posisjon. De hadde krav på alle viktige stillinger i samfunnet og hadde fritak fra skatter. Kongen styrte i samråd med et råd av adelsmenn kalt riksrådet. Etter kuppet i 1660 ble kongen eneveldig. Det vil si at han kunne styre helt på egen hånd uten adelens samtykke. Tiden under direkte dansk styre kan altså deles i to perioder: Et adelsvelde fra 1536 til 1660 og et enevelde fra 1660 til 1814.

Danmark-Norge

Riket som lå under den danske kongen, ble under dansketiden kalt for Den danske krone, Tvillingrikene eller bare Danmark. Det er først i nyere tid at man har begynt å kalle det for Danmark-Norge. Begrepet "dansketiden" oppsto også etter at perioden var over.