Njuike sisdollui
Fágaartihkal

Internasjonal arbeidsdeling

Arbeidsdeling handler om oppdeling av produksjon i spesialiserte områder. Med internasjonal arbeidsdeling menes den spesialisering av produksjon som foregår i ulike land og i forbindelse med handel mellom landene.

Hva et land har spesialisert seg på å produsere, avhenger blant annet av tilgjengelige ressurser, muligheter og kompetanse. Internasjonal arbeidsdeling er nært knyttet til internasjonal handel. Hva et land har spesialisert seg på å produsere, har dermed stor betydning for landets økonomi.

Produksjon og spesialisering

Når vi snakker om internasjonal arbeidsdeling, mener vi at ulike land har spesialisert seg på å produsere enkelte produkter eller tjenester. Produksjon er en grunnleggende prosess i et samfunn. Gjennom produksjon skapes nødvendige varer og tjenester, som igjen dekker behov som mat, klær og husly.

Hvilke varer som produseres i et område, er avhengig av flere faktorer. Først og fremst må råvaren være tilgjengelig. Her spiller geografi og klima gjerne en viktig rolle, sammen med økonomi.

Det er mest økonomisk forsvarlig å produsere en råvare som finnes naturlig i et land. I Norge har vi for eksempel en lang kystlinje med god tilgang på fisk. Det er dermed naturlig at det satses på denne råvaren her.

I Norge har vi lange tradisjoner med å drive med fangst av sjømat, og vi har opparbeidet oss god kunnskap om denne typen produksjon. Over tid har vi også etablert store fiskemottak som kan ta imot og bearbeide eller videresende store mengder fisk. Kombinasjonen av god tilgang til råvaren, kunnskap og nødvendig teknologi gjør at vi kan fange og produsere mer fisk enn vi bruker selv. Mye av fisken selges derfor, eller eksporteres, til andre land.

I 2020 eksporterte Norge hele 95 prosent av all fisk som ble fanget og produsert her. Det tilsvarer 2,7 millioner tonn sjømat. Målt i verdi gjør det Norge til verdens nest største sjømateksportør, etter Kina. Produkter som nordmenn vil ha, men som vi derimot ikke selv kan produsere i Norge, som for eksempel ris og kaffe, er vi til gjengjeld nødt til å kjøpe, eller importere, fra land som har gode vekstvilkår for denne typen råvare. Å produsere risen eller kaffen her i Norge ville vært både kostbart og vanskelig, ettersom klimaet tilsier at ingen av disse vokser naturlig hos oss.

Når et land handler med andre land som har bedre forutsetning for produksjon enn landet selv, får landene tilgang til varer de ikke har mulighet til å produsere selv, eller som det ikke er hensiktsmessig å produsere selv.

Teorien om den komparative fordelen

Fra et økonomisk synspunkt kan slike handlemønstre forklares ut fra teorien om den komparative fordel. Teorien ble utviklet av Adam Smith og videre bearbeidet av David Ricardo i 1817.

I lang tid var teorien om den komparative fordel brukt til å forklare mekanismene bak internasjonal handel. Prinsippet går ut på å vise at to land kan ha fordel av produksjonsspesialisering og handel, selv om det ene landet er absolutt overlegent det andre i produksjonen av begge varene.

Handelen er optimalisert når landene fokuserer på å produsere de varene de kan produsere mest effektivt og med lavest mulig kostnad i forhold til andre land, slik at de får et overskudd. Overskuddet kan dermed brukes til handel med andre – noe som igjen gjør det mulig med økonomisk vekst.

Kilder

Norges sjømatråd (2021, 12. januar). Mer bevisste forbrukere er godt nytt for norsk sjømat. https://seafood.no/aktuelt/Fisketanker/mer-bevisste-forbrukere-er-godt-nytt-for-norsk-sjomat/

Munthe, P. (2015, 18. februar). Handelsteori. I Store norske leksikon. https://snl.no/handelsteori