Utforsk årsaker til kriminalitet

I: Intervjuer

M: Malik

E: Emil

Intro:

E: Politiet eller media lagde oss om til Barnevernsbanden, eller døpte oss Barnevernsbanden.

M: Jeg har ikke bare vært en pusher, jeg har vært kriminell.

I: Plutselig bestemte du deg for å slutte, hvordan klarte du det?

I: På 16-årsdagen sin 15. august 2001, satt 16 år gamle Malik i fengsel for første gang. De neste 15 årene skulle han gå inn og ut av fengsel så mange ganger at han ikke husker hvor mange det er, hvordan ble det sånn? Og hvordan går det an å komme seg ut av det?

I: Hei Malik.

M: Hei.

I: Hallo. Du, kan ikke du fortelle litt om oppveksten din først?

M: Jeg er født og oppvokst på Holmlia, og da jeg var liten så hadde faren min en restaurant og sånn, så vi er født inn i en god familie. Gikk på skole, Hallagerbakken skole til å starte med, Holmlia ungdomsskole, og senere utallige mange videregående skoler som jeg aldri fullførte. Da jeg var yngre, så husker jeg at det var en stund jeg var en veldig tykk gutt, og da pleide jeg veldig ofte å bli mobbet. Den mobbingen var mesteparten av tiden bare på skolen, og jeg ville ikke være så mye på skolen, jeg hang heller på restauranten til faren min. Der pleide det å være noen gjengmedlemmer som kom, som var veldig omtalte rundt omkring, kjent som B-gjengen, og han ene ble veldig god venn med meg. Han var ikke så mye eldre enn meg, men han var kjempekul og vi ble veldig gode venner, han var egentlig venn med en av de som jobbet i restauranten der.

Den mobbingen og den ikke-tilhørigheten på skolen, og den tilhørigheten der nede på restauranten, det ble ikke et vanskelig valg lenger om hvor jeg ville henge mest. Så gikk det litt tid, så begynte jeg å føle at jeg var litt kul jeg også.

Jeg var på en fest den første mai, og der ble det en liten slåsskamp. Dagen etter ble jeg truet på skolen av noen av de store gutta som gikk i førsteklasse, og noen av deres tilhengere på Holmlia. Jeg skjønte ikke hva jeg skulle gjøre, og jeg var jo veldig redd. Så tenkte jeg, ok vet du hva, han som pleide å komme på restauranten til faren min, han sa til meg at “Hvis du får noe bråk noen gang så må du si fra, jeg er veldig glad i deg, jeg kommer til å støtte deg”. Jeg tenkte greit, jeg ringte ham og sa til vedkommende at “Bror, jeg har fått bråk på Holmlia skole, kan du hjelpe meg?” og når han kom på skolen så ble veldig mange av de unge redde, de løp hver sin vei fordi at han som var eldre kom og stumpa røyken sin i sin egen hånd, og det var jo litt skummelt for oss unge. Jeg tenkte at ok, nå er jeg kongen på haugen.

Jeg ble kastet ut av ungdomsskolen, det står på papiret fra ungdomsskolen at Awais Malik ble kastet ut av skolen fordi at han tilkalte B-gjengen på skolen. Jeg fikk fem dager fri, og de fem dagene brukte jeg godt på restauranten til faren min, sammen med han andre. Hehe, det gjorde jeg. Der startet den lange forferdelige ferden min, med en god start da.

I: Ja.

M: Men, sånn startet det for meg, og jeg fant en skikkelig god tilhørighet. Jeg var en veldig god, skoleflink elev, men jeg så ikke noe interesse i det lengre, for det var ikke der jeg trivdes. Der jeg trivdes, trengte jeg ikke noen kompetanse.

I: Det var liksom ikke noe valuta, det å være flink på skolen, og det ga deg ikke noen venner, og det ga deg ikke noen ting, på en måte.

M: Nei, det gjorde ikke det.

I: Du nevnte det at de var så kule, de på restauranten der. Var det en viktig ting? Eller var det det at du plutselig var velkommen hos noen? Eller, hvilke ting var det som gjorde at du på en måte landa i den..?

M: Det som er, ikke sant, er at du fikk aldri høre hva som er dårlig med deg. De hadde alltid funnet noe du skulle gjøre. Det trengte du bare å gjøre, bare noen småting. Selv om du var tykk, var du velkommen. Noen var eldgamle holdt jeg på å si, jeg var veldig ung. På Holmlia var det bare folk som skulle plage oss fordi vi var vanlige skolegutter, men det begynte å forandre seg. Det forandret seg på grunn av at jeg oppsøkte de nye miljøene som aksepterte meg, så plutselig hadde jeg venner.

I: Du gikk liksom fra at det ikke var noen flokk i det hele tatt.

M: Yes.

I: Så fikk du en flokk hvor de var kule, hvor du fikk mening med livet, du har noe å tilby, du fikk på en måte anerkjennelse fra folk rundt deg, og ble bedre likt og..

M: Helt riktig.

I: Så den pakken, den var liksom ikke noe å ikke slå til på.

M: Ja, men det med anerkjennelsen, det blir aldri ferdig. Det blir splittet i gjenger, du velger sider, du glemmer gamle venner, du er fiende med gamle venner, du sitter inne med nye venner, ikke sant? Så det er sånn evig jakt på tilhørighet, for den er jo aldri din.

I: Nei.

M: Du har jo bare gått til noen og blitt akseptert på grunn av at de visste hva de skulle bruke deg til. Du visste jo ikke hva du skulle bli brukt til.

I: Fordi det er ikke noe med deg, det er bare det du tilbyr eller..

M: Ja.

I: Så det virker veldig forlokkende i starten, og det er, ikke sant, her kommer jeg til å falle på plass.

M: Ja.

I: Men så er det ikke sånn, da.

M: Ja, akkurat som du fikk plass en dag, skal en annen ta din plass. Sånn er det bare.

I: Ja.

I: I 15 år var du kriminell, og det var grov kriminalitet, og det var liksom hele livet ditt, og så plutselig bestemte du deg for å slutte, hvordan klarte du det?

M: Vendepunktet mitt var når jeg, ja, jeg har en sønn som heter Mikael. Jeg gikk tur med ham på Grønland, og han spurte meg “Pappa, hva er det?”. Jeg sa at det er fengsel, så ga jeg ham en god forklaring på hva fengsel er og hvorfor man skal holde seg unna det, og hva slags folk som sitter der inne. Så jeg følte meg moralsk forkastelig, og den følelsen begynte å bygge seg større i løpet av året, og det gjorde at jeg begynte å mislike meg selv, mislike alt rundt meg, og tok mange feil valg i sinne og frustrasjon, og jeg tenkte at vet du hva, jeg skal flytte vekk herfra. Jeg skal slutte med dette her, jeg må slutte med dette her. Så jeg tok valget, og jeg flyttet vekk.

Det å slutte, ikke sant, med kriminalitet, det er mye tøffere enn å drive med det. Det kjente jeg på når jeg skulle slutte, vet du hva, den roper på deg, den sier “Hey, du har det helt bra!”, men du må gjennom en veldig tøff vei. Og så er det sånn at når du har vært kriminell i så mange år, så er det litt vanskelig å bare slutte av seg selv. Det var ikke bare å knekke egoet først og fremst, det var ikke å ignorere gamle... det var ikke det. Det var, hva er det jeg tar til meg? Og jeg sklei virkelig ut igjen, jeg sklei virkelig ut igjen, og da tok jeg tak i kriminalomsorgen.

Første karen som jeg ble kjent med på kriminalomsorgen, han er et fantastisk menneske som klarte å si én ting til meg. Han sa “Malik, det hjelper ikke bare å slutte med kriminalitet, du må slutte å tenke som en kriminell.” Og jeg, med advokat og alt mulig, klarte å komme til et vendepunkt igjen da, men denne gangen hjalp samfunnet til.

I: Du, nå er du student.

M: Ja.

I: Du jobber frivillig.

M: Ja.

I: Du har en fin kjæreste.

M: Ja.

I: Føler du deg fortsatt utenfor?

M: Nei. Faktisk ikke. Den jakten på evig tilhørighet, den er over. Jeg har ikke bare vært en pusher. Jeg har vært kriminell. Jeg har gitt folk tilhørighet, uten å ha den selv, men nå har jeg funnet den. Nå er jeg liksom broren til den jeg er broren til. Jeg er mannen til den jeg er mannen til, ikke sant? Jeg føler jeg har et kjærlighetsfylt liv med fred. Jeg er student, jeg har en oppgave i samfunnet når jeg er ferdig som student, ikke sant? Jeg trenger ikke å lete etter tilhørighet, jeg er den jeg er, jeg har liksom funnet meg selv, egentlig. Meningen med tilhørighet er at man ikke finner seg selv, så fort man finner seg selv så har man tilhørighet.

I: Hva kan vi gjøre? Hvordan kan vi sørge for at man ikke havner inn i den tilhørighetsjakten, og det at man blir på en måte forført litt da, inn der?

M: Hvis vi begynner å, i stedet for at vi skal knekke gjenger, men heller fokuserer på å forebygge livene til ungdommene. Som på Holmlia for eksempel, var det veldig mange ungdomsklubber da vi var små. Det har ikke blitt mindre ungdommer der, men det har blitt veldig mye mindre ungdomsklubber, ikke sant? Og ungdomsklubb handler ikke bare om å spille biljard og bordtennis, det må være noe mer enn det. Inkluderende samfunn, åpne for hverandre.

I: Så hvis vi alle på en måte tenker at, i stedet for å bare liksom ok, der er det en som er utenfor. Da skal jeg sørge for at den kommer inn på en måte, hvis vi alle begynner der med oss selv da...

M: Helt riktig.

I: Så vil vi være på vei et sted.

M: Ikke sant? Helt riktig. Begynne med deg selv. Hvem er du? Er du den som lar den ene være utenfor, så er du den som gjør feil.

I: Malik, tusen takk for praten.

M: Takk.

I: I 2010 herjet en gjeng unge gutter mellom 13 og 15 år i Kristiansand. Barnevernsbanden, som de ble kalt, begikk over 1000 lovbrudd på få måneder og en av dem, det var deg, Emil.

E: Mhm.

I: Hallo.

E: Hei hei.

I: Du, kan du ikke fortelle meg litt om Barnevernsbanden først?

E: Barnevernsbanden, vi var en vennegjeng, og politiet eller media lagde oss om til Barnevernsbanden, eller døpte oss Barnevernsbanden. De plasserte alle under barnevernsinstitusjoner, både private og offentlige tiltak, og i stedet for å behandle alle situasjonene individuelt, for alle kommer jo fra forskjellig oppvekst, forskjellige hjem, kanskje noen med rus, kanskje noen med vold. Alle påvirker hverandre negativt når de kommer til en sånn plass, ikke sant.

I: Så dere begynte litt i det små og så fikk dere ikke noe hjelp, dere fikk egentlig dårlig behandling på et vis, og så eskalerte det, var det det som skjedde?

E: Det eskalerte på en måte, de fleste av oss ble tatt på institusjoner, først korttidsinstitusjoner. Og når vi ble behandlet der, møtte vi jo flere likesinnede og det ble verre, det bare ulma opp, og vi følte vi ble dømt i stedet for forstått i disse sammenhengene.

I: Hva var din bakgrunn for at det ble sånn for deg?

E: Vi ble kjent... jeg kommer fra Grim, det er et område i Kristiansand som er veldig beryktet for ungdomskriminalitet og pøbelstreker og litt sånne greier. Så det som skjedde, var at vi møtte andre ungdommer fra andre sider av Kristiansand, og det var det som ble til Barnevernsbanden.

I: Var det litt sånn “oss mot dem”-greiene som forsterket det litt på en måte, jo mer de satte hardt på dere, jo mer satt dere hardt tilbake, var det litt det?

E: Vi følte at vi ikke ble forstått og at alle skulle komme og snakke ovenfra og ned. Jeg husker som liten, det var ikke så veldig kjekt, du føler du ikke blir forstått av noen og da føler du bare for å skeie ut enda mer. Spesielt når du blir tatt fra din egen familie, da blir det jo enda verre.

I: Du, la oss spole tilbake til Emil, liten. Hvordan var du som barn, vil du si? Hvordan var livet ditt som barn?

E: Det var fint. Jeg vokste opp med alenemor, min far ble deportert ett år etter min fødsel. Det er litt spesielt, følte alltid at jeg var litt annerledes, hadde en annen hudfarge, men ellers relativt greit.

I: Faren din var fra Belize?

E: Fra Belize, riktig.

I: Han var litt på kanten av loven, og det var det som gjorde at han ble deportert?

E: Det ble vel litt kulturkrasj for han. Han hadde hatt en trøblete bakgrunn, så han endte opp i mye slåsskamper rett og slett, var glad i å slåss. Han var fremmed, var mystisk, litt sånn “hva gjaldt det”, ikke sant. Og det var mye av den historien som jeg ikke visste hva som skjedde, som var sånn og sånn, og som var heavy som jeg har fått vite om i senere tid. Og det tror jeg var med å påvirke meg veldig, for da flyttet jeg til Belize når halve syvende klasse var ferdig. Og da ble jeg påvirket av familie, en helt annen kultur der. Onkler som røyket weed daglig og fettere som gjorde det de måtte for å overleve, tantene var ikke alltid der, så de eldste måtte ta vare på familien. Det var en veldig wake up-call for meg å se hvor annerledes det var der i forhold til Norge. Det var veldig mektig å se hvor bra vi har det her, og hvor lite folk klarer seg med der nede.

I: Så da du kom hjem fra Belize, da begynte du på ungdomsskolen som var Grim ungdomsskole?

E: Det var den mest beryktede ungdomsskolen i Kristiansand på den tiden. Jeg vet ikke hva som skjedde, men spesielt i vår, akkurat da jeg begynte der, så var det veldig heavy allerede i tiende klasse. Så da følte alle åttendeklassingene at enten du ble livredd og ville holde deg helt vekk, eller så følte du “jeg skal vise de her at vi er tøffere enn dem”. Så jeg tror det var det som ulma og ble starten på det heavy bålet, at det ble så heavy i akkurat vår alder.

I: Så du var litt uheldig med årskullet ditt og så kom du fra Belize med litt nyervervet kunnskap da, kan man si?

E: Akkurat, helt sant. Det ble konkurranse om hvem som kunne stjele flest biler, og det ble bare verre.

I: Vil du liksom si.. det er fort gjort når man snakker om kriminalitet at man sier at jeg passet ikke inn i akkurat sånn eller.. men for deg så er det på en måte små drypp hele tiden, hva vil du si er hovedgrunnen til at det gikk galt for deg?

E: Det er jo at ikke de har gjort den individuelle oppfølgingen som jeg føler er det som trengs, og der har det vært nok sosiale eksperimenter, føler jeg da, til å bevise at den handlingskraften de har eller den handlingen de gjør mot dette problemet, ungdomskriminalitet, er helt feil vei å gå. Ta heller å prøve og bygge de opp på noe de liker å gjøre, noe positivt, noe som kan inspirere dem. Da er det mye lenger vei for dem til gata eller andre greier, hvis de føler de er ingenting verdt så gjør de ingenting, og de kommer til å gå mer den veien enn den positive veien. Så det er helt feil fremgangsmåte av det statlige vesen.

I: Hva tenker du at du hadde trengt, hva hadde den lille fyren og ungdommen, Emil, trengt?

E: Jeg tror at det kunstneriske i ungdom er veldig... det er de årene du er mest kreativ og jeg tror det er for lite inn på det i dagens samfunn, at folk kan gjøre en forskjell der og faktisk finne noe de er glad for. Den hjelpen med å finne noe de brenner for eller liker å gjøre...

I: Gi folk alternativer liksom?

E: Akkurat, gi dem noe mer, gi dem noe de er glad for, for da vil veien være lenger mot andre greier.

I: Hva tenker du om det du har vært gjennom og hvordan forholder du deg til det nå?

E: Jeg ser på alt som en reise. Så jeg er veldig takknemlig for alt jeg har vært igjennom for alle stegene som jeg trengte for å bli den jeg er i dag.

I: Hvordan kom du deg ut, da?

E: Hvordan gjorde jeg det? Spesielt når jeg satt inne der, så fikk jeg mye tid til å reflektere på hvem jeg er og at ingen skal definere hvem jeg er, heller at jeg er større enn det, forbi det. Så det fikk meg til å satse på musikken, og jeg skjønte etterhvert at jeg var veldig god på det. Det var da jeg begynte gradvis å legge fra meg tull og vinningskriminalitet og andre greier som jeg hele tiden er oppvokst i, som er hele meg, min identitet. Så det er veldig merkelig, det var en lang reise og en veldig vanskelig reise, for det er mitt mønster, og det er det mønsteret som jeg føler samfunnet og staten har skapt meg til å være, og komme ut av det igjen. Det er vanskelig for et menneske å bryte et mønster.

I: Hva vil du si til ungdom da?

E: Tenk lenger. Gjør det, virkelig, tenk langsiktig. Selv om det er gøy og vi er impulsive, så er det viktig å tenke framover.