Fornorskning og danisering

Fornorskningspolitikken varte i en periode på om lag 100 år, fra cirka 1870 og framover. Målet var å gjøre samene norske, noe som gjorde at samisk kultur og samfunn ble nedvurdert.

Man mente at fornorskningen var til samenes eget beste. Den beste måten å hjelpe samene på var rett og slett å få dem til å gi avkall på språket sitt og religionen sin. De skulle heller ikke få gå med de tradisjonelle samiske klærne sine. Skulle samer klare seg i samfunnet ellers, måtte de bli norske. Fornorskningen var dessuten en del av myndighetenes nasjonsbygging på 1800- og 1900-tallet. Norge skulle bli en sterk nasjon, og da måtte landet være bebodd av nordmenn: én nasjon – ett folk – ett språk.

I andre halvdel av 1800-tallet kom det også stadig flere kvener til Finnmark. De var på jakt etter bedre jord, eiendommer og fiskemuligheter. Kvenene var innflyttere fra Finland. Etter 1809 var Finland under russisk styre. De som bodde der, ble derfor utelukkende kalt for russere. Myndighetene ble bekymret for at kvensk tilstedeværelse ville føre til russisk innflytelse i Finnmark.

Derfor var det svært viktig at de som bodde i Finnmark, ble oppfattet som norske. Myndighetene ville stadfeste norsk territorium i Nord-Norge. Dette førte til at fornorskningsprosessen ble intensivert og omfattet kvenene i tillegg til samene.

Som et ledd i fornorskningspolitikken ble unge samer (og kvener) sendt på internatskoler for å lære seg norsk. Flere måtte bo hjemmefra og fikk ikke lov til å snakke sitt eget språk når de var på skolen. For mange ble dette en traumatisk opplevelse, og enkelte sluttet også å snakke sitt eget morsmål og ga avkall på sin etniske identitet.

I tillegg til skolepolitikken kom blant annet jordsalgloven i 1902, som bestemte at man måtte snakke norsk for å eie jord i Finnmark. Dette påvirket nok en del samer til å gi avkall på det samiske språket. Mange ofret med andre ord språket for å eie land. Bestemmelsen sto formelt ved lag helt til 1965.

Fornorskningspolitikken varte i stor grad fram til 1960–70-tallet. I tiårene etterpå oppsto det en kulturell og identitetsmessig revitalisering. Revitaliseringen bidro til en økt stolthet rundt samenes egen identitet, kultur og språk. Samene ønsket å bli akseptert som et eget folk og ha muligheten til å eksistere på egne premisser. De ønsket å ta sin egen kultur og identitet tilbake, i tillegg til å bli behandlet som likeverdige medlemmer av samfunnet og ha de rettighetene det medfulgte.

Stoltheten førte til økt motstand mot den norske politikken overfor samene. De voldsomme protestene mot Alta–Kautokeino-vassdraget på 1970-tallet er et godt eksempel på at samene etter hvert satte foten ned og krevde likeverd og rettferdighet.

Ønsket om å bli behandlet som et eget folk har etter hvert kulminert i bedre rettigheter og goder i form av eksempelvis Sametinget, egne utdanningsinstitusjoner som Sámi allaskulva (Samisk høgskole) og kulturelle arrangementer som Riddu Riđđu.

Men hva med grønlenderne? I 1721 kom den norske presten Hans Egede til Grønland. Det var starten på Danmark-Norges suverenitet på Grønland og over de grønlandske inuittene. Suvereniteten fortsatte også etter at unionen mellom Norge og Danmark opphørte, og den dag i dag er Grønland en del av det danske riksfellesskapet.

I likhet med de norske samene ble også de grønlandske inuittene diskriminert og nedvurdert. Slik danskene så det, hørte ikke grønlandsk språk, kultur og religion hjemme i den moderne verdenen. Grønlendernes levesett hemmet utviklingen deres, og for at de skulle bli fullverdige mennesker, var det nødvendig å innlemme dem i den danske kulturen og levesettet. Med andre ord, grønlenderne måtte bli danske.

Selv om danskene tidlig ønsket å påvirke grønlenderne i det de anså som riktig retning, var det først på 1950-tallet at daniseringsprosessen virkelig skjøt fart. Målet var en omfattende modernisering av det grønlandske samfunnet. Utdanningsnivået måtte heves, og folk skulle samles i byene, som skulle bli baser for det grønlandske fiskeriet. Her skulle danske private aktører være læremestere for grønlandske fiskere.

Moderniseringen førte til at mange grønlendere måtte flytte inn til byene der jobbene var. På grunn av det opplevde bygdene en stadig fraflytting. For enkelte var overgangen fra tradisjonell jakt og fiske til et vestlig og moderne yrkesliv vanskelig. Ferdighetene og kunnskapene som tidligere var essensielle for å overleve, var plutselig ikke like viktig lenger. Den grønlandske kunnskapen føltes som ubrukelig i en moderne verden. Mange opplevde det som et stort tap, og de klarte ikke oppfylle kravene moderniseringen krevde. Dette kunne få konsekvenser i form av tapt selvbilde og et liv i fattigdom og alkoholisme. Mange strevde i tillegg etter å bli danske og jobbet for å legge det grønlandske bak seg.

I likhet med samiske barn ble også grønlandske barn sendt på skole for å lære et annet språk og kultur. Flere barn ble sendt helt til Danmark for å gå på skole der. For mange barn var det å bli sendt alene til et fremmed land en voldsom opplevelse. Flere ble for eksempel nektet kontakt med foreldrene sine, noe som var spesielt sårt siden de var alene og ensomme i et fremmed land med en annen kultur.

Formelt sett var det frivillig å sende barna sine til Danmark, men mange foreldre følte de ikke hadde noe valg dersom de ønsket at barna skulle få en god utdannelse. Mange av barna har i ettertid sagt at de ble tvunget til noe de ikke ønsket, og de bærer på konsekvensene av det den dag i dag.

I likhet med den samiske befolkningen opplevde også de grønlandske inuittene en kulturell og identitetsmessig oppblomstring på 1970-tallet, og det oppsto en politisk og kulturell motstandsbevegelse. Bevegelsen ble i første omgang startet av utdannede grønlendere bosatt i Danmark. Ønsket var at Grønland skulle frigjøres fra den danske fjernstyringen og utvikles på grønlandske premisser.

Som en del av motstandsbevegelsen ble det blant annet opprettet en festival, Aasivik. Festivalen var en ledende drivkraft i kampen for mer selvbestemmelse og kulturell oppvåkning. Et av festivalens mål var å skape et positivt bilde av grønlandsk kultur og identitet. På festivalen ble politikk og kultur tett knyttet sammen. Kulturuttrykkene kunne ofte ha identitetsmessig og politisk innhold, og det grønlandske ble opphøyet og det danske nedvurdert.

Kampen for egen kultur og selvverd har båret frukter. I dag er grønlendere i større grad stolte av sin kultur enn hva som var tilfelle under daniseringspolitikken. Mange tar grep for å vise stolthet over sin etniske identitet og kultur. Flere damer tatoverer for eksempel tradisjonelle symboler i ansiktet, noe som var vanlig før den danske kolonihistorien begynte.

Grønland har også fått mer og mer selvbestemmelse og egne institusjoner i form av parlament, politiske partier og skoler.