Njuike sisdollui
Oahppanbálggis

Don leat dál muhtin oahppobálgás:
Geologiske prosesser

Fágaartihkal

Platetektonikk

Platetektonikk er en teori om at jordskorpen er delt opp i mange plater som beveger seg i forhold til hverandre. Det har alltid vært platebevegelser på jorden. I løpet av ca. 300 millioner år har Norge vandret fra Sydpolen og superkontinentet Pangea, til dagens posisjon.

Platetektonikkteorien

Platetektonikk er en vitenskapelig teori om at jordskorpen er delt opp i mange større og mindre plater som beveger seg i forhold til hverandre. Jordskorpen består i hovedsak av 14 plater, og grensene mellom platene kalles plategrenser.

Platene beveger seg med ulik hastighet på vanligvis fra 2 til 5 cm per år. Noen steder er bevegelser målt til rundt 10 cm per år. Platene har vært i stadig bevegelse gjennom hele jordens historie. Fordelingen av kontinentene og verdenshavene har derfor ikke alltid vært som i dag, og de har heller ikke hatt den formen de har i dag.

I en geologisk sammenheng er noen av kontinentene og verdenshavene unge, slik som våre deler av Atlanterhavet, som er ca. 60 millioner år. Andre er flere milliarder år, slik som deler av Grønland. Dannelsen av store fjellkjeder som Himalaya i Asia og havdyp på 11 000 meter, som i Marianergropen i det vestlige Stillehavet, forklares med platetektonikkteorien. Marine fossiler som finnes i kalkstein på 8000 meters høyde i Himalaya har opphav i at de ble avsatt på havbunnen før fjellkjeden ble dannet.

Nye kontinenter og hav har oppstått for så å gå til grunne igjen i det platetektoniske kretsløpet i løpet av jordens 4,6 milliarder år lange historie. Teorien sier at det hele startet fra et superkontinent som kalles Pangea, og at drivkreftene til platebevegelsene ligger i jordens indre struktur.

Superkontinentet Pangea

Det har alltid vært platebevegelser på jorden. Dannelsen av Pangea startet for ca. 400 millioner år siden. For 300 millioner år siden var alle verdens kontinenter samlet i ett superkontinent, Pangea. Ordet betyr «alt land».

På dette tidspunktet lå det området som i dag er Norge, nærmere Sydpolen. Mellom dagens Norge og USA var det et urhav som lukket seg da kontinentet Laurentia (deler av Nord-Amerika og Grønland) kolliderte med vårt kontinent, den eurasiske platen.

I kollisjonssonen mellom disse to kontinentene reiste Den kaledonske fjellkjeden seg. Denne fjellkjeden var større enn dagens Himalaya. I dag er Den kaledonske fjellkjeden erodert ned, men vi finner rester av fjellkjeden i store deler av vestlige, sentrale og nordlige Norge fra Finnmark til Sørvestlandet, i Skottland og i østlige Nord-Amerika.

Pangea begynte å sprekke opp for om lag 250 millioner år siden. Det var en voldsom vulkansk aktivitet forbundet med oppbrytningen av Pangea.

I Oslofeltet er det spor etter denne oppsprekkingen, som altså skjedde for 250 millioner år siden. Denne kontinentale oppsprekkingen er forløperen til det som senere skulle utvikle seg til sedimentasjonsbassengene på norsk sokkel.

Jordens indre struktur

Jordskorpen og den faste delen av mantelen kalles litosfære, mens den plastiske (seigtflytende) delen av mantelen kalles astenosfæren. Tektoniske plater består av jordskorpen samt den øverste, faste delen av mantelen.

Mantelen er den delen av jordens indre som ligger mellom jordskorpen og kjernen. Den består av mineraler og bergarter. Når det oppstår områder i mantelen med særlig høy temperatur og høyt trykk, smeltes mineraler sammen til magmatiske bergarter eller lava.

Den dynamiske jorden

De tektoniske platene beveger seg som følge av strømninger i astenosfæren. Strømningene i den flytende delen av mantelen kalles konveksjonsstrømmer. Strømningene drives av temperaturforskjellene i jordens indre. Prosessen er omtrent som når vann i en gryte nærmer seg kokepunktet, da kan vi se at vannet beveger seg i gryten.

I mantelen strømmer mineraler fra varme deler oppover, mens mineraler fra den ytre, kalde mantelen strømmer nedover mot den glovarme kjernen der de varmes opp for så å strømme oppover igjen.

Mens strømmene i vanngryten er raske, beveger konveksjonsstrømmene seg med hastigheter som måles i km per millioner år. Disse hastighetene er knapt målbare dersom man ikke ser dem i forhold til geologisk tid som strekker seg over hundre millioner av år.

I mantelen er trykket og temperaturen så høyt at mineraler og bergartene oppfører seg seigtflytende eller plastisk, omtrent som tannkrem.

Plastiske, magmatiske bergarter kan flyte opp i sprekker som oppstår når platene beveger seg, og komme ut på jordoverflaten i form av lava i vulkanske utbrudd.

Nye teorier

Nyere forskning viser at det ikke bare er konveksjonsstrømmene som driver platebevegelsene. Innsynkningen av havbunnsplater ned i mantelen danner også strømninger i mantelen. Når en havbunnsplate synker inn under kontinentalplaten blir havbunnsplaten dyttet bakfra av tyngden av skorpen som er på vei ned i dypet. Bevegelsen påvirker konveksjonsstrømmene som igjen påvirker platebevegelsene.

CC BY-SA 4.0Dán lea/leat čállán John-Erik Sivertsen. Vuoigatvuođaguoddi: Cerpus AS
Maŋemusat ođastuvvon 2018-08-24