Produksjonskalkyler

For å skape forståelse og motivasjon hos medarbeiderne må regnskapstall og rapporter gjøres så relevant for den enkelte medarbeider så langt som mulig. Gjennom å lage avdelingsregnskap eller produksjonslinjerapporter vil vi få fram hva den enkeltes eller den enkelte gruppes innsats betyr for inntjening.

I produksjonsøkonomien støter vi ofte på uttrykkene utgift og kostnad. Det er viktig å holde disse to begrepene fra hverandre. Utgiftene henger sammen med selve innkjøpet (anskaffel­sen) av de produksjonsmidlene som skal brukes i virksom­heten. En utgift oppstår for eksempel ved et innkjøp av råmaterialer, energi og lignende til produksjonen. Kostnadene avhenger imidlertid av forbruket. Så lenge de innkjøpte materialene ikke brukes i produksjonen, påløper det heller ingen materialkostnader. For at kostnader skal kunne oppstå, må det vanligvis produseres. En utgift (forpliktelse) oppstår i det øyeblikk et eller annet anskaffes, kostnaden i det øyeblikk det brukes i produksjonsprosessen.

Faste og variable kostnader

Alle kostnader er enten faste eller variable. De faste kostnadene holder seg uendrede innenfor visse grenser uansett hvor mye eller lite det blir produsert. Eksempler på faste kostnader er lønnskostnader, utstyr, leie av lokaler, admini­strasjon og lignende. De variable kostnadene varierer avhengig av produsert eller solgt mengde. Eksempler på dette er kostnader til råvarer, emballasje, frakt av vare til kunden osv. Totalkostnaden er summen av faste og variable kostnader.

For en bedrift som selger sine produkter til en bestemt pris per tonn, er det naturligvis tonnkostnadene som teller. Totalkostnadene er summen av de faste og de variable kostnadene i produksjonen.

Direkte og indirekte kostnader

Det er nødvendig å kjenne til skillet mellom direkte og indirekte kostnader, spesielt når vi skal kalkulere pris på et produkt, eller i forbindelse med nyinvesteringer.

De direkte kostnadene er variable og vedrører kun produk­sjonen av det produktet vi skal kalkulere. Vi kan derfor uten videre belaste produktet for disse kostnadene. De vanligste direkte kostnadene er materialer og lønn. Forbruket av materialer er den store kostnadsposten i den kraftintensive industrien. Indirekte kostnader kan ikke tilskrives et bestemt produkt eller en bestemt ordre. Indirekte kostnader er felleskostnader for bedriften og kan ikke føres tilbake til et bestemt produkt eller en bestemt produktgruppe. Eksempler på indirekte kostnader er renter, avskrivninger, hjelpemateriell og lønn til funksjonærer og ansatte i ved­likehold og stab.

Vi må altså kunne regne ut hvilke kostnader og inntekter produksjonen av et produkt sannsynligvis vil medføre. En kalkyle er således en måte å regne kostnader og finne priser på, enten per kilo, per time eller per oppdrag eller jobb.

Det finnes ingen fasit på hvordan vi skal sette opp en kalkyle, men vi skal her presentere en vanlig måte, selvkostkalkyle.

Selvkostkalkyle

Hovedmålet for alle bedrifter er å gå med størst mulig overskudd. Det finnes mange andre gode mål også, men dette er tross alt viktigst. Salgsprisen bør derfor dekke alle kostnader og deretter gi fortjeneste. Når vi selv kan bestemme prisen, regner vi vanligvis ut prisen slik:

Salgspris = sum av kostnader per enhet + fortjeneste

Dette kaller vi en ren selvkostkalkyle. Den er bygget opp av faktiske kostnader – altså selvkost – pluss fortjenesten. Selvkostkalkyle blir oftest brukt av bedrifter som bare produserer ett produkt. Se eksempelet på en selvkostkalkyle per tonn.

Dersom vi nå, ut fra selvkostanalysen, vil beregne brutto salgspris, må vi fastslå en rimelig fortjeneste i prosent av selvkost og legge denne til det vi har beregnet som selvkost.

Virkeligheten er slik at vi sjelden helt kan bestemme prisen selv. De fleste selger produktene og tjenestene sine på et marked der det er stor konkurranse. Prisen kan da være gitt i markedet. Det vil si at vi ikke kan oppnå høyere pris enn det konkurrentene tar. I slike sammenhenger må vi sette et ekstra søkelys på kostnadene våre og hvordan vi kan forsøke å redusere dem.

Gitt salgspris = direkte kostnader + dekningsbidraget

Dekningsbidraget er den delen av prisen som skal dekke de faste kostnadene og fortjenesten.

Dette kaller vi en bidragskalkyle og er den andre hovedformen for kalkyle vi opererer med i kalkulasjonen.

Vi kan enkelt si at selvkostkalkylen er grunnlaget for å regne ut en ideell pris, mens

bidragskalkylen er den analysen vi gjør der prisen er gitt, og vi vil sjekke om det er noen vits i å gå i gang med en gitt
produksjon/jobb.

Når vi bruker bidragsmetoden, belaster vi ikke de enkelte produktene med noen del av de faste kostnadene. I stedet finner vi differansen mellom produktets salgspris og de variable kostnadene og undersøker på den måten om vi får et "bidrag" til dekning av de faste kostnadene og til fortjeneste.

Se eksempelet på en sterkt forenklet bidragskalkyle for å finne ut om et produkt eller en ordre vil lønne seg å produsere.